NATO løgner påvist: En tidligere NATO-analytiker snakker ut

Merknad fra redaksjonen: I dag gjengir vi noen ganske viktige artikler som skjærer gjennom den løgnaktige vestlige propagandaen rundt krigen i Ukraina fra dag én og frem til i dag. Forfatteren av disse bemerkelsesverdige dokumentene er ikke marxist. Langt ifra. Hans navn er Jacques Baud, en tidligere oberst i den sveitsiske hæren og tidligere medlem av den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten. Han jobbet også for NATO, under og etter Ukraina-krisen i 2014, hvoretter han deltok i programmer relatert til Ukraina.

[Source]

Det er ikke slik at vi nødvendigvis kan underskrive på hvert eneste punktum og komma i disse artiklene, og heller ikke på noe annet Baud har skrevet. Men selve det faktum at denne kritikken ikke kommer fra en marxist, men fra en tidligere høytstående tjenestemann for vestlig etterretning og NATO, gjør den hundre ganger mer verdifull.

I sin helhet representerer disse dokumentene en avvisning av løgnene fortalt i vestlig presse om Ukraina-krigen. Og de gir en slående bekreftelse på alt IMT har sagt siden begynnelsen av konflikten.

Vi ber våre lesere om å gi denne artikkelen størst mulig sirkulasjon.

«Historiens lokomotiv er sannhet, ikke løgn.»

L. Trotsky

Om forfatteren

Jacques Baud oppnådde en rang som oberst i de sveitsiske væpnede styrkene, og var mellom 1983 og 1990 medlem av den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten. Han var involvert i diskusjoner med russiske militære og etterretningstjenestemenn på høyeste nivå, like etter Sovjetunionens fall.

I 1995 ledet han FN-oppdrag i Afrika for å hjelpe flyktninger, og i 1997 organiserte han prosjekter for å kjempe mot antipersonellminer. I 2002 begynte han i Senter for internasjonal sikkerhetspolitikk (CPSI) ved utenriksdepartementet; og ledet i 2005 et sivil-militært etterretningssenter for FN-oppdraget i Sudan.

I 2009-2011 var han leder for politikk og doktrine ved Office of Military Affairs ved Department of Peacekeeping Operations (DPKO) i New York, før han returnerte til Afrika for å lede forskningsavdelingen ved International Peace Support Training Center (IPSTC) ) i Nairobi. Fra 2013 jobbet han for NATOs avdeling for politiske anliggender og sikkerhetspolitikk i Brussel.

Han har utdanning innen internasjonal sikkerhet og humanitær rett fra Graduate Institute for International Relations i Genève, og har skrevet en rekke bøker om krigføring, etterretning og terrorisme.

Opprinnelig utgitt på fransk her og her, og gjengitt på engelsk her og her. Også gjengitt i det sveitsiske nyhetsmagasinet Bon Pour la Tete.

Den militære situasjonen i Ukraina

1. april 2022

Del én: Veien til krig

I årevis, fra Mali til Afghanistan, har jeg jobbet for fred og risikert livet mitt for det. Det er derfor ikke et spørsmål om å rettferdiggjøre krig, men om å forstå hva som førte oss til den. Jeg merker at «ekspertene» som byttes ut etter tur på TV analyserer situasjonen ut fra en tvilsom informasjon, oftest hypoteser reist som fakta – og da klarer vi ikke lenger å forstå hva som skjer. Slik skapes panikk.

Problemet er ikke så mye å vite hvem som har rett i denne konflikten, men å stille spørsmål ved måten våre ledere tar sine beslutninger på.

La oss prøve å undersøke røttene til konflikten. Det starter med de som de siste åtte årene har snakket om «separatister» eller «uavhengighetister» fra Donbass. Dette er ikke sant. Folkeavstemningene som ble gjennomført av de to selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk i mai 2014, var ikke folkeavstemninger om «uavhengighet» (независимость), som noen skruppelløse journalister har hevdet, men folkeavstemninger om «selvbestemmelse» eller «autonomi» (самостоять). Kvalifiseringen «pro-russisk» antyder at Russland var en part i konflikten, noe som ikke var tilfelle, og begrepet «russisktalende» ville vært mer ærlig. Dessuten ble disse folkeavstemningene gjennomført imot Vladimir Putin sine råd.

Faktisk søkte ikke disse republikkene å skille seg fra Ukraina, men å ha en status av autonomi, og garantere dem bruken av det russiske språket som et offisielt språk. For den første lovgivende handlingen til den nye regjeringen som følge av fallet til president Janukovitsj, var avskaffelsen, 23. februar 2014, av Kivalov-Kolesnichenko-loven fra 2012 som gjorde russisk til et offisielt språk. Litt som om putschister bestemte at fransk og italiensk ikke lenger skulle være offisielle språk i Sveits.

Denne avgjørelsen forårsaket en storm i den russisktalende befolkningen. Resultatet var en voldsom undertrykkelse av de russisktalende regionene (Odessa, Dnepropetrovsk, Kharkov, Lugansk og Donetsk) som ble utført fra februar 2014 og førte til en militarisering av situasjonen og noen massakrer (i Odessa og Mariupol, de mest bemerkelsesverdige). På slutten av sommeren 2014 gjensto bare de selverklærte republikkene Donetsk og Lugansk.

På dette stadiet, for rigid og oppslukt av en doktrinær tilnærming til operasjonskunsten, underkastet den ukrainske generalstaben fienden uten å klare å vinne. Undersøkelsen av forløpet av kampene i 2014-2016 i Donbass viser at den ukrainske generalstaben systematisk og mekanisk brukte de samme operative ordningene. Krigen ført av autonomistene var imidlertid veldig lik det vi observerte i Sahel: svært mobile operasjoner utført med lette midler. Med en mer fleksibel og mindre doktrinær tilnærming, var opprørerne i stand til å utnytte tregheten til ukrainske styrker til å «fange» dem gjentatte ganger.

I 2014, da jeg var i NATO, var jeg ansvarlig for kampen mot spredning av håndvåpen, og vi prøvde å oppdage russiske våpenleveranser til opprørerne, for å se om Moskva var involvert. Informasjonen vi fikk da kom nesten utelukkende fra polske etterretningstjenester og «passet» ikke med informasjonen som kom fra OSSE – til tross for ganske grove påstander, var det ingen leveranser av våpen og militært utstyr fra Russland.

Opprørerne var bevæpnet takket være avhoppet til russisktalende ukrainske enheter som gikk over til opprørssiden. Etter hvert som ukrainske feil fortsatte, økte antall tank-, artilleri- og luftvernbataljoner i rekkene til autonomistene. Det var dette som presset ukrainerne til å forplikte seg til Minsk-avtalene.

Men like etter å ha signert Minsk 1-avtalene, startet den ukrainske presidenten Petro Poroshenko en massiv antiterroroperasjon (ATO/Антитерористична операція) mot Donbass. Bis repetita placent: Med dårlige råd fra NATO-offiserer led ukrainerne et knusende nederlag i Debaltsevo, som tvang dem til å engasjere seg i Minsk 2-avtalene.

Det er viktig å huske på her at Minsk 1 (september 2014) og Minsk 2 (februar 2015) avtalene ikke ga republikkene separasjon eller uavhengighet, men sikret deres autonomi innenfor Ukrainas rammer. De som har lest avtalene (det er veldig, veldig få av de som faktisk har det) vil merke seg at det står skrevet i alle brev at statusen til republikkene skulle forhandles frem mellom Kiev og representantene for republikkene, for en intern løsning for Ukraina.

Det er grunnen til at Russland siden 2014 systematisk har krevd implementeringen av dem mens de nektet å være part i forhandlingene, fordi det var en intern sak i Ukraina. På den andre siden forsøkte Vesten – ledet av Frankrike – systematisk å erstatte Minsk-avtalene med «Normandie-formatet», som satte russere og ukrainere ansikt til ansikt. La oss imidlertid huske at det aldri var noen russiske tropper i Donbass før 23.-24. februar 2022. Dessuten har OSSE-observatører aldri observert det minste spor av russiske enheter som har operert i Donbass. For eksempel viser ikke det amerikanske etterretningskartet publisert av Washington Post 3. desember 2021 russiske tropper i Donbass.

Vasyl Hrytsak, direktør for den ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU), tilsto at bare 56 russiske krigere hadde blitt observert i Donbass. Dette var nøyaktig sammenlignbart med sveitserne som dro til kamp i Bosnia i helger, på 1990-tallet, eller franskmennene som drar til kamp i Ukraina i dag.

Den ukrainske hæren var da i en begredelig tilstand. I oktober 2018, etter fire års krig, uttalte den øverste ukrainske militæradvokaten, Anatoly Matios, at Ukraina hadde mistet 2700 menn i Donbass: 891 fra sykdommer, 318 fra trafikkulykker, 177 fra andre ulykker, 175 fra forgiftninger (alkohol, narkotika), 172 fra uforsiktig håndtering av våpen, 101 fra brudd på sikkerhetsforskrifter, 228 fra drap og 615 fra selvmord.

Faktisk ble hæren undergravd av korrupsjonen til dens kadrer og nøt ikke lenger støtte fra befolkningen. Ifølge en rapport fra det britiske innenriksdepartementet, i tilbakekallingen av reservister i mars/april 2014, dukket ikke 70 prosent opp for den første økten, 80 prosent dukket ikke opp for den andre, 90 prosent for den tredje og 95 prosent for den fjerde. I oktober/november 2017 møtte ikke 70 % av de vernepliktige opp til tilbakekallingskampanjen «Høst 2017». Dette inkluderer ikke selvmord og deserteringer (ofte over til de autonome), som nådde opp til 30 prosent av arbeidsstyrken i ATO-området. Unge ukrainere nektet å gå og kjempe i Donbass og foretrakk emigrasjon, noe som også forklarer, i det minste delvis, det demografiske underskuddet i landet.

Det ukrainske forsvarsdepartementet henvendte seg deretter til NATO for å hjelpe til med å gjøre dets væpnede styrker mer «attraktive». Etter å allerede ha jobbet med lignende prosjekter innenfor FNs rammer, ble jeg bedt av NATO om å delta i et program for å gjenopprette imaget til de ukrainske væpnede styrkene. Men dette er en langsiktig prosess og ukrainerne ønsket å bevege seg raskt.

Så, for å kompensere for mangelen på soldater, tydde den ukrainske regjeringen seg til paramilitære militser. De er i hovedsak sammensatt av utenlandske leiesoldater, ofte ekstreme høyreorienterte militante. I 2020 utgjorde de rundt 40 prosent av de ukrainske styrkene og utgjorde rundt 102.000 menn, ifølge Reuters. De ble bevæpnet, finansiert og trent av USA, Storbritannia, Canada og Frankrike. Det var mer enn 19 nasjonaliteter – inkludert sveitsiske.

Vestlige land har dermed klart opprettet og støttet ukrainske høyreekstreme militser. I oktober 2021 slo Jerusalem Post alarm ved å fordømme Centuria-prosjektet. Disse militsene hadde operert i Donbass siden 2014, med vestlig støtte. Selv om man kan krangle om begrepet «nazist», er det faktum at disse militsene er voldelige, formidler en kvalmende ideologi og er voldsomt antisemittiske. Deres antisemittisme er mer kulturell enn politisk, og det er grunnen til at begrepet «nazist» egentlig ikke er passende. Deres hat mot jødene stammer fra den store hungersnøden på 1920- og 1930-tallet i Ukraina, et resultat av Stalins konfiskering av avlinger for å finansiere moderniseringen av den røde hæren. Dette folkemordet – kjent i Ukraina som Holodomor – ble utført av NKVD (forløperen til KGB), hvis øverste lederskap hovedsakelig var sammensatt av jøder. Dette er grunnen til at ukrainske ekstremister i dag ber Israel om å gi en unnskyldning for kommunismens forbrytelser, som Jerusalem Post noterer. Dette er langt unna Vladimir Putins «omskriving av historien».

Disse militsene, som stammer fra de høyreekstreme gruppene som oppildnet Euromaidan-revolusjonen i 2014, er sammensatt av fanatiske og brutale individer. Det mest kjente av disse er Azov-regimentet, hvis emblem minner om 2. SS Das Reich Panzer Division, som er æret i Ukraina for å ha befridd Kharkov fra sovjetene i 1943, før de utførte massakren i Oradour-sur-Glane i 1944 i Frankrike.

Blant de kjente figurene fra Azov-regimentet var motstanderen Roman Protassevitch, arrestert i 2021 av hviterussiske myndigheter etter saken med RyanAir-flyvningen FR4978. Den 23. mai 2021 ble den bevisste kapringen av et passasjerfly av en MiG-29 – visstnok med Putins godkjenning – nevnt som en grunn til å arrestere Protassevich, selv om informasjonen som var tilgjengelig på det tidspunktet ikke bekreftet dette scenariet i det hele tatt.

Men så var det nødvendig å vise at president Lukasjenko var en kjeltring og Protassevich en «journalist» som elsket demokrati. En ganske avslørende etterforskning produsert av en amerikansk NGO i 2020 fremhevet imidlertid Protassevitchs militante høyreekstreme aktiviteter. Den vestlige konspirasjonsbevegelsen startet da, og skruppelløse medier «sminket» biografien hans. Til slutt, i januar 2022, ble ICAO-rapporten publisert og viste at til tross for noen prosedyrefeil, handlet Hviterussland i samsvar med gjeldende regler og at MiG-29 tok av 15 minutter etter at RyanAir-piloten bestemte seg for å lande i Minsk. Så ingen hviterussisk komplott og enda mindre Putin. Ah!… En annen detalj: Protassevitch, grusomt torturert av det hviterussiske politiet, er nå fri. De som ønsker å korrespondere med ham, kan gå inn på Twitter-kontoen.

Karakteriseringen av de ukrainske paramilitære som «nazister» eller «nynazister» regnes som russisk propaganda. Kanskje. Men det er ikke synet til Times of Israel , Simon Wiesenthal-senteret eller West Point Academys senter for bekjempelse av terrorisme. Men det er fortsatt diskutabelt, for i 2014 så Newsweek magasinet ut til å assosiere dem mer med… Den Islamske Staten. Velg!

Så, Vesten støttet og fortsatte å bevæpne militser som har gjort seg skyldige i en rekke forbrytelser mot sivilbefolkningen siden 2014: voldtekt, tortur og massakrer. Men mens den sveitsiske regjeringen har vært veldig raske med å innføre sanksjoner mot Russland, har den ikke vedtatt noen sanksjoner mot Ukraina, som har massakrert sin egen befolkning siden 2014. Faktisk har de som forsvarer menneskerettighetene i Ukraina lenge fordømt handlingene av disse gruppene, men har ikke blitt støttet av våre regjeringer. For i virkeligheten prøver vi ikke å hjelpe Ukraina, men å bekjempe Russland.

Integreringen av disse paramilitære styrkene i nasjonalgarden ble ikke i det hele tatt ledsaget av en «denazifisering», som noen hevder. Blant de mange eksemplene er Azov-regimentets insignier lærerike:

I 2022, veldig skjematisk, var de ukrainske væpnede styrkene som kjempet mot den russiske offensiven organisert som:

• Hæren, underlagt Forsvarsdepartementet. Det er organisert i 3 korps og sammensatt av manøverformasjoner (stridsvogner, tungt artilleri, missiler, etc.).
• Nasjonalgarden, som er avhengig av innenriksdepartementet og er organisert i 5 territorielle kommandoer.

Nasjonalgarden er derfor en territoriell forsvarsstyrke som ikke er en del av den ukrainske hæren. Det inkluderer paramilitære militser, kalt «frivillige bataljoner» (добровольчі батальйоні), også kjent under det stemningsfulle navnet «gjengjeldelsesbataljoner», og sammensatt av infanteri. De er først og fremst trent for bykamp, ​​og forsvarer nå byer som Kharkov, Mariupol, Odessa, Kiev, etc.

Del to: Krigen

Som tidligere sjef for Warszawapaktens styrker i den sveitsiske strategiske etterretningstjenesten, observerer jeg med sorg – men ikke forbauselse – at våre tjenester ikke lenger er i stand til å forstå den militære situasjonen i Ukraina. De selverklærte «ekspertene» som paraderer på skjermene våre videreformidler utrettelig den samme informasjonen modulert av påstanden om at Russland – og Vladimir Putin – er irrasjonelle. La oss ta et skritt tilbake.

1. Krigsutbruddet

Siden november 2021 har amerikanerne konstant truet med en russisk invasjon av Ukraina. Det så imidlertid ikke ut til at ukrainerne var enige. Hvorfor ikke?

Vi må tilbake til 24. mars 2021. Den dagen utstedte Volodymyr Zelensky et dekret om gjenerobringen av Krim, og begynte å utplassere styrker sør i landet. Samtidig ble det gjennomført flere NATO-øvelser mellom Svartehavet og Østersjøen, ledsaget av en betydelig økning i rekognoseringsflyvninger langs den russiske grensen. Russland gjennomførte deretter flere øvelser for å teste den operative beredskapen til sine tropper og for å vise at de fulgte utviklingen av situasjonen.

Ting roet seg frem til oktober-november med slutten av ZAPAD 21-øvelsene, hvis troppebevegelser ble tolket som en forsterkning for en offensiv mot Ukraina. Men selv ukrainske myndigheter tilbakeviste ideen om russiske forberedelser til krig, og Oleksiy Reznikov, ukrainsk forsvarsminister, uttalte at det ikke hadde skjedd noen endring på grensen siden våren.

I strid med Minsk-avtalene gjennomførte Ukraina luftoperasjoner i Donbass ved bruk av droner, inkludert minst ett angrep mot et drivstoffdepot i Donetsk i oktober 2021. Den amerikanske pressen bemerket dette, men ikke europeerne; og ingen fordømte disse bruddene.

I februar 2022 ble det utløst hendelser. Den 7. februar, under sitt besøk i Moskva, bekreftet Macron overfor Vladimir Putin sin forpliktelse til Minsk-avtalene, en forpliktelse han ville gjenta etter møtet med Volodymyr Zelensky dagen etter. Men den 11. februar, i Berlin, etter ni timers arbeid, ble møtet med politiske rådgivere for lederne av «Normandie-formatet» avsluttet, uten noe konkret resultat: ukrainerne nektet fortsatt å implementere Minsk-avtalene, tilsynelatende under press fra De Forente stater. Vladimir Putin bemerket at Macron hadde gitt tomme løfter og at Vesten ikke var klar til å håndheve avtalene, slik tilfellet hadde vært i åtte år.

Ukrainske forberedelser i kontaktsonen fortsatte. Det russiske parlamentet ble alarmert; og 15. februar ba det Vladimir Putin om å anerkjenne republikkenes uavhengighet, noe han nektet å gjøre.

17. februar kunngjorde president Joe Biden at Russland ville angripe Ukraina i løpet av de neste dagene. Hvordan visste han dette? Det er et mysterium. Men siden den 16. økte artilleribeskytningen av befolkningen i Donbass dramatisk, som de daglige rapportene fra OSSE-observatørene viser. Naturligvis reagerer verken media, EU, NATO, eller noen vestlige regjeringer eller griper inn. Det skal senere sies at dette er russisk desinformasjon. Faktisk ser det ut til at EU og noen land bevisst har tiet om massakren på Donbass-befolkningen, vel vitende om at dette ville provosere frem en russisk intervensjon.

Samtidig ble det rapportert om sabotasje i Donbass. 18. januar fanget Donbass-krigere sabotører, som snakket polsk og var utstyrt med vestlig utstyr og som prøvde å skape kjemiske hendelser i Gorlivka. De kunne ha vært CIA-leiesoldater, ledet eller «rådført» av amerikanere og sammensatt av ukrainske eller europeiske krigere, for å utføre sabotasjeaksjoner i Donbass-republikkene.

Faktisk så tidlig som 16. februar visste Joe Biden at ukrainerne hadde begynt å beskyte sivilbefolkningen i Donbass, og satte Vladimir Putin foran et vanskelig valg: å hjelpe Donbass militært og skape et internasjonalt problem, eller å overse det og se på det russisktalende folket i Donbass bli knust.

Hvis han bestemte seg for å gripe inn, kunne Putin påberope seg den internasjonale forpliktelsen «Ansvar for å beskytte» (R2P). Men han visste at uansett art eller omfang, ville inngrepet utløse en storm av sanksjoner. Derfor, enten russisk intervensjon var begrenset til Donbass eller gikk lenger for å legge press på Vesten for Ukrainas status, ville prisen å betale være den samme. Dette forklarte han i sin tale 21. februar.

Den dagen gikk han med på forespørselen fra Dumaen og anerkjente uavhengigheten til de to Donbass-republikkene, og samtidig signerte han vennskaps- og bistandsavtaler med dem.

Det ukrainske artilleribombardementet av Donbass-befolkningen fortsatte, og 23. februar ba de to republikkene om militær bistand fra Russland. Den 24. februar påberopte Vladimir Putin seg artikkel 51 i FN-pakten, som sørger for gjensidig militær bistand innenfor rammen av en defensiv allianse.

For å gjøre den russiske intervensjonen totalt ulovlig i offentlighetens øyne skjulte vi bevisst det faktum at krigen faktisk startet den 16. februar. Den ukrainske hæren forberedte seg på å angripe Donbass allerede i 2021, som noen russiske og europeiske etterretningstjenester var godt klar over. Jurister vil dømme.

I sin tale 24. februar uttalte Vladimir Putin de to målene for operasjonen hans: «demilitarisere» og «denazifisere» Ukraina. Så det er ikke et spørsmål om å overta Ukraina, og heller ikke, antagelig, om å okkupere det; og absolutt ikke å ødelegge det.

Fra da av er vår synlighet på operasjonsforløpet begrenset: russerne har en utmerket operasjonssikkerhet (OPSEC) og detaljene i planleggingen deres er ikke kjent. Men ganske raskt lar operasjonsforløpet oss forstå hvordan de strategiske målene ble oversatt på det operative nivået.

Demilitarisering:

• bakkeødeleggelse av ukrainsk luftfart, luftforsvarssystemer og rekognoseringsmidler;
• nøytralisering av kommando- og etterretningsstrukturer (C3I), så vel som de viktigste logistiske rutene i dybden av territoriet;
• omringing av hoveddelen av den ukrainske hæren samlet i sørøst i landet.

Denazifisering:

• ødeleggelse eller nøytralisering av frivillige bataljoner som opererer i byene Odessa, Kharkov og Mariupol, så vel som i forskjellige anlegg på territoriet.

2. Demilitarisering

Den russiske offensiven ble utført på en veldig «klassisk» måte. Opprinnelig – slik israelerne hadde gjort det i 1967 – med ødeleggelsen av luftvåpenet i de aller første timene. Deretter var vi vitne til en samtidig progresjon langs flere akser i henhold til prinsippet «rennende vann»: rykk frem overalt der motstanden er svak og overlat byene (veldig krevende når det gjelder tropper) til senere. I nord ble kraftverket i Tsjernobyl okkupert umiddelbart for å forhindre sabotasjehandlinger. Bildene av ukrainske og russiske soldater som vokter anlegget sammen, vises selvfølgelig ikke.

Ideen om at Russland prøver å overta hovedstaden Kiev for å eliminere Zelensky, kommer typisk fra Vesten – det var det de gjorde i Afghanistan, Irak, Libya, og det de ønsket å gjøre i Syria med hjelp fra den Islamske Stat. Men Vladimir Putin hadde aldri til hensikt å skyte eller å velte Zelensky. I stedet søker Russland å holde ham ved makten ved å presse ham til å forhandle, ved å omringe Kiev. Til nå hadde han nektet å implementere Minsk-avtalene. Men nå ønsker russerne å oppnå nøytraliteten til Ukraina.

Mange vestlige kommentatorer ble overrasket over at russerne fortsatte å søke en forhandlingsløsning mens de utførte militære operasjoner. Forklaringen ligger i det russiske strategiske synet siden sovjettiden. For Vesten begynner krig når politikken tar slutt. Den russiske tilnærmingen følger imidlertid en Clausewitz-inspirasjon: krig er en fortsettelse av politikk og man kan bevege seg flytende fra den ene til den andre, selv under kamp. Dette gjør at man kan skape press på motstanderen og presse ham til å forhandle.

Fra et operativt synspunkt var den russiske offensiven et eksempel i sitt slag: På seks dager tok russerne beslag på et territorium like stort som Storbritannia, med en fremrykningshastighet som var større enn det Wehrmacht hadde oppnådd i 1940.

Hovedtyngden av den ukrainske hæren ble utplassert sør i landet som forberedelse til en større operasjon mot Donbass. Dette er grunnen til at russiske styrker var i stand til å omringe den fra begynnelsen av mars i «gryten» mellom Slavyansk, Kramatorsk og Severodonetsk, med et fremstøt fra øst gjennom Kharkov og en annen fra sør fra Krim. Tropper fra republikkene Donetsk (DPR) og Lugansk (LPR) utfyller de russiske styrkene med et fremstøt fra øst.

På dette stadiet strammer russiske styrker sakte løkken, men er ikke lenger under tidspress. Deres demilitariseringsmål er nesten oppnådd, og de gjenværende ukrainske styrkene har ikke lenger en operativ og strategisk kommandostruktur.

«Tregheten» som våre «eksperter» tilskriver dårlig logistikk er kun konsekvensen av å ha nådd målene. Russland ser ikke ut til å ønske å engasjere seg i en okkupasjon av hele det ukrainske territoriet. Faktisk ser det ut til at Russland prøver å begrense fremskrittet til landets språklige grense.

Våre medier snakker om vilkårlige bombardementer mot sivilbefolkningen, spesielt i Kharkov, og Danteske-bilder sendes i en loop. Gonzalo Lira, en latinamerikaner som bor der, presenterer oss imidlertid for en rolig by 10. og 11. mars. Det er sant at det er en stor by og at vi ikke kan se alt — men dette ser ut til å indikere at vi ikke er i den totale krigen som vi blir servert kontinuerlig på skjermene våre.

Når det gjelder Donbass-republikkene, har de «frigjort» sine egne territorier og kjemper i byen Mariupol.

3. Denazifisering

I byer som Kharkov, Mariupol og Odessa er forsvaret utgjort av paramilitære militser. De vet at målet med «denazifisering» først og fremst er rettet mot dem.

For en angriper i et urbanisert område er sivile et problem. Dette er grunnen til at Russland prøver å skape humanitære korridorer for å tømme byer for sivile og bare la militsene bli igjen, for å bekjempe dem lettere.

Motsatt søker disse militsene å holde sivile i byene for å fraråde den russiske hæren å kjempe der. Dette er grunnen til at de er motvillige til å implementere disse korridorene og gjør alt for å sikre at russisk innsats mislykkes – de kan bruke sivilbefolkningen som «menneskelige skjold». Videoer som viser sivile som prøver å forlate Mariupol og blir banket opp av krigere fra Azov-regimentet, blir selvfølgelig nøye sensurert her.

På Facebook ble Azov-gruppen ansett i samme kategori som Den Islamske Staten og underlagt plattformens «policy for farlige individer og organisasjoner». Det var derfor forbudt å glorifisere det, og «poster» som var gunstige for det ble systematisk forbudt. Men 24. februar endret Facebook sin policy og tillot innlegg som var gunstige for militsen. I samme ånd oppfordret plattformen i de tidligere østbokklandene i mars til drap på russiske soldater og ledere. Så mye om verdiene som inspirerer lederne våre, som vi skal se.

Mediene våre formidler et romantisk bilde av folkelig motstand. Det er dette bildet som førte til at EU finansierte distribusjonen av våpen til sivilbefolkningen. Dette er en kriminell handling. I egenskap av leder for fredsbevarende doktrine i FN jobbet jeg med spørsmålet om sivil beskyttelse. Vi fant ut at vold mot sivile skjedde i svært spesifikke sammenhenger. Spesielt når våpen er rikelig og det ikke er noen kommandostrukturer.

Disse kommandostrukturene er essensen i hærer: deres funksjon er å kanalisere bruk av makt mot et mål. Ved å bevæpne innbyggerne på en tilfeldig måte, slik tilfellet er nå, gjør EU dem til stridende, med den følgevirkningen at de gjør dem til potensielle mål. Uten kommando, uten operative mål, fører utdeling av våpen uunngåelig til et oppgjør av banditteri og handlinger som er mer dødelige enn effektive. Krig blir et spørsmål om følelser. Kraft blir til vold. Dette er hva som skjedde i Tawarga (Libya) fra 11. til 13. august 2011, der 30 000 svarte afrikanere ble massakrert med våpen som ble sluppet (ulovlig) ned med fallskjerm av Frankrike. British Royal Institute for Strategic Studies (RUSI) ser for øvrig ingen merverdi i disse våpenleveransene.

Dessuten, ved å levere våpen til et land i krig, utsetter man seg selv for å bli ansett som krigførende. De russiske angrepene 13. mars 2022 mot Mykolayev-flybasen følger russiske advarsler om at våpenforsendelser vil bli behandlet som fiendtlige mål.

EU gjentar den katastrofale opplevelsen av Det tredje riket i de siste timene av slaget om Berlin. Krig må overlates til militæret, og når den ene siden har tapt, må det innrømmes. Og skal det være motstand, må det ledes og struktureres. Men vi gjør akkurat det motsatte – vi presser innbyggerne til å gå og kjempe, og samtidig godkjenner Facebook oppfordringer til drap på russiske soldater og ledere. Så mye for verdiene som inspirerer oss.

Noen etterretningstjenester ser på denne uansvarlige avgjørelsen som en måte på å bruke den ukrainske befolkningen som kanonføde for å bekjempe Vladimir Putins Russland. Denne typen morderiske avgjørelser burde vært overlatt til kollegene til Ursula von der Leyens bestefar. Det hadde vært bedre å gå i forhandlinger og dermed skaffe garantier for sivilbefolkningen enn å helle bensin på bålet. Det er lett å være stridbar med andres blod.

4. Fødselssykehuset i Mariupol

Det er viktig å forstå på forhånd at det ikke er den ukrainske hæren som forsvarer Mariupol, men Azov-militsen, sammensatt av utenlandske leiesoldater.

I sin 7. mars 2022 oppsummering av situasjonen, uttalte den russiske FN-misjonen i New York at «Beboere rapporterer at ukrainske væpnede styrker utviste ansatte fra Mariupol by fødselssykehus nr. 1 og satte opp en skytepost inne i anlegget.»

Den 8. mars publiserte det uavhengige russiske mediet Lenta.ru, vitnesbyrd av sivile fra Mariupol som fortalte at fødselssykehuset ble overtatt av militser til Azov-regimentet, og som drev ut de sivile okkupantene ved å true dem med våpnene sine. De bekreftet uttalelsene til den russiske ambassadøren noen timer tidligere.

Sykehuset i Mariupol inntar en dominerende posisjon, perfekt egnet for installasjon av antitankvåpen og for observasjon. 9. mars slo russiske styrker til mot bygningen. Ifølge CNN ble 17 personer såret, men bildene viser ingen skader inne i lokalene, og det er ingen bevis for at ofrene som er nevnt er relatert til denne hendelsen. Det er snakk om barn, men i virkeligheten er det ingenting. Dette kan være sant, og det kan ikke være sant. Dette hindrer ikke lederne i EU fra å se på dette som en krigsforbrytelse. Og dette gjør at Zelensky krever en flyforbudssone over Ukraina.

I realiteten vet vi ikke nøyaktig hva som har skjedd. Men hendelsesforløpet har en tendens til å bekrefte at russiske styrker slo til mot Azov-regimentet og at fødeavdelingen da var fri for sivile.

Problemet er at de paramilitære militsene som forsvarer byene oppmuntres av det internasjonale samfunnet til ikke å respektere krigsskikkene. Det ser ut til at ukrainerne har spilt inn scenariet til fødselssykehuset i Kuwait City i 1990, som ble iscenesatt av firmaet Hill & Knowlton for 10,7 millioner dollar for å overbevise FNs sikkerhetsråd om å gripe inn i Irak for Operation Desert Shield/Storm .

Vestlige politikere har akseptert angrep på sivile i Donbass i åtte år, uten å vedta noen sanksjoner mot den ukrainske regjeringen. Vi har for lenge siden gått inn i en dynamikk der vestlige politikere har blitt enige om å ofre folkeretten for deres mål om å svekke Russland.

Del tre: Konklusjoner

Som en tidligere etterretningspersonell er det første som slår meg det totale fraværet av vestlige etterretningstjenester i representasjonen av situasjonen det siste året. I Sveits har tjenestene blitt kritisert for ikke å ha gitt et riktig bilde av situasjonen. Faktisk ser det ut til at i hele den vestlige verden har etterretningstjenester blitt overveldet av politikerne. Problemet er at det er politikerne som bestemmer — den beste etterretningstjenesten i verden er ubrukelig hvis beslutningstakeren ikke lytter. Dette er hva som skjedde under denne krisen.

Når det er sagt, mens noen etterretningstjenester hadde et veldig nøyaktig og rasjonelt bilde av situasjonen, hadde andre tydeligvis det samme bildet som ble formidlet av våre medier. I denne krisen spilte tjenestene til landene i det «nye Europa» en viktig rolle. Problemet er at jeg av erfaring har funnet ut at de er ekstremt dårlige på analytisk nivå – doktrinære, de mangler den intellektuelle og politiske uavhengigheten som er nødvendig for å vurdere en situasjon med militær «kvalitet». Det er bedre å ha dem som fiender enn som venner.

For det andre ser det ut til at i enkelte europeiske land har politikere bevisst ignorert tjenestene deres for å svare ideologisk på situasjonen. Det er derfor denne krisen har vært irrasjonell fra begynnelsen av. Det skal bemerkes at alle dokumentene som ble presentert for offentligheten under denne krisen ble presentert av politikere basert på kommersielle kilder.

Noen vestlige politikere ønsket åpenbart at det skulle være en konflikt. I USA var angrepsscenarioene som ble presentert av Anthony Blinken for Sikkerhetsrådet kun et produkt av fantasien til et tigerteam som jobbet for ham – han gjorde akkurat som Donald Rumsfeld gjorde i 2002, som dermed hadde «omgått» CIA og andre etterretningstjenester som var mye mindre selvhevdende om irakiske kjemiske våpen.

Den dramatiske utviklingen vi er vitne til i dag har årsaker som vi visste om, men nektet å se:

• på det strategiske nivået utvidelsen av NATO (som vi ikke har behandlet her);
• på politisk nivå, den vestlige avvisningen av å implementere Minsk-avtalene;
• og operasjonelt, de kontinuerlige og gjentatte angrepene på sivilbefolkningen i Donbass de siste årene og den dramatiske økningen i slutten av februar 2022.

Med andre ord kan vi naturligvis beklage og fordømme det russiske angrepet. Men VI (det vil si: USA, Frankrike og EU i spissen) har lagt forholdene til rette for at en konflikt kan bryte ut. Vi viser medfølelse for det ukrainske folket og de to millioner flyktningene. Det er greit. Men hvis vi hadde hatt en viss medfølelse for det samme antallet flyktninger fra den ukrainske befolkningen i Donbass massakrert av deres egen regjering og som søkte tilflukt i Russland i åtte år, ville nok ingenting av dette ha skjedd.

Som vi kan se, var mer enn 80 % av ofrene i Donbass et resultat av den ukrainske hærens beskytning. I årevis forble Vesten taus om massakren på russisktalende ukrainere av regjeringen i Kiev, uten noen gang å prøve å legge press på Kiev. Det er denne stillheten som tvang russisk side til å handle. [Kilde: «Konfliktrelaterte sivile tap,» FNs menneskerettighetsovervåkingsmisjon i Ukraina]

Hvorvidt begrepet «folkemord» gjelder overgrepene som innbyggerne i Donbass lider av er et åpent spørsmål. Begrepet er generelt forbeholdt tilfeller av større omfang (Holocaust, etc.). Men definisjonen gitt av folkemordskonvensjonen er trolig bred nok til å gjelde denne saken. Juridiske lærde vil forstå dette.

Det er klart at denne konflikten har ført oss inn i hysteri. Sanksjoner ser ut til å ha blitt det foretrukne verktøyet i vår utenrikspolitikk. Hvis vi hadde insistert på at Ukraina skulle overholde Minsk-avtalene, som vi hadde forhandlet fram og støttet, ville ingenting av dette ha skjedd. Vladimir Putins fordømmelse er også vår. Det nytter ikke å sutre etterpå – vi burde ha handlet tidligere. Imidlertid har verken Emmanuel Macron (som garantist og medlem av FNs sikkerhetsråd), Olaf Scholz eller Volodymyr Zelensky respektert sine forpliktelser. Til slutt er det virkelige nederlaget til de som ikke har noen stemme.

Den europeiske union var ikke i stand til å fremme gjennomføringen av Minsk-avtalene – tvert imot, den reagerte ikke da Ukraina bombet sin egen befolkning i Donbass. Hadde det gjort det, hadde ikke Vladimir Putin trengt å reagere. Fraværende fra den diplomatiske fasen, markerte EU seg ved å gi næring til konflikten. Den 27. februar gikk den ukrainske regjeringen med på å gå i forhandlinger med Russland. Men noen timer senere vedtok EU et budsjett på 450 millioner euro for å levere våpen til Ukraina, noe som helte bensin på bålet. Fra da av følte ukrainerne at de ikke trengte å komme til enighet. Motstanden til Azov-militsen i Mariupol førte til og med til et løft på 500 millioner euro for våpen.

I Ukraina, med velsignelse fra de vestlige landene, er de som er for en forhandling eliminert. Dette er tilfellet med Denis Kireyev, en av de ukrainske forhandlerne, som ble myrdet 5. mars av den ukrainske hemmelige tjenesten (SBU) fordi han var for gunstig for Russland og ble ansett som en forræder. Den samme skjebnen rammet Dmitrij Demyanenko, tidligere nestleder for SBUs hoveddirektorat for Kiev og dens region, som ble myrdet 10. mars fordi han var for en avtale med Russland – han ble skutt av Mirotvorets («fredsstifter»)-militsen. Denne militsen er assosiert med Mirotvorets nettside, som viser «Ukrainas fiender» med deres personlige data, adresser og telefonnumre, slik at de kan bli trakassert eller til og med eliminert; en praksis som er straffbar i mange land, men ikke i Ukraina. FN og noen europeiske land har krevd nedstenging av dette nettstedet – nektet av Rada.

Til slutt vil prisen bli høy, men Vladimir Putin vil sannsynligvis oppnå målene han satte seg. Hans bånd med Beijing har styrket seg. Kina dukker opp som en mekler i konflikten, mens Sveits slutter seg til listen over Russlands fiender. Amerikanerne må be Venezuela og Iran om olje for å komme seg ut av den energisperren de har satt seg i – Juan Guaido forlater scenen for godt og USA må i ynkelig grad gå tilbake til sanksjonene som er pålagt fiendene.

Vestlige ministre som forsøker å kollapse den russiske økonomien og få det russiske folket til å lide, eller til og med ber om et attentat på Putin, viser (selv om de delvis har snudd formen på ordene sine, men ikke substansen!) at våre ledere er ikke bedre enn de vi hater – for det å sanksjonere russiske idrettsutøvere i de para-olympiske leker eller russiske artister har ingenting med å bekjempe Putin å gjøre.

Dermed erkjenner vi at Russland er et demokrati siden vi anser at det russiske folket er ansvarlig for krigen. Hvis dette ikke er tilfelle, hvorfor søker vi da å straffe en hel befolkning for en feil? La oss huske at kollektiv straff er forbudt i Genève-konvensjonene.

Lærdommen vi kan lære av denne konflikten er vår følelse av variabel geometrisk menneskelighet. Hvis vi brydde oss så mye om fred og Ukraina, hvorfor oppfordret vi ikke Ukraina til å respektere avtalene det hadde signert og som medlemmene av Sikkerhetsrådet hadde godkjent?

Medienes integritet måles ved deres vilje til å arbeide innenfor vilkårene i München-charteret. De lyktes i å spre hat mot kineserne under Covid-krisen og deres polariserte budskap fører til de samme effektene mot russerne. Journalistikken blir mer og mer uprofesjonell og militant.

Som Goethe sa: «Jo større lys, jo mørkere skygge.» Jo mer sanksjonene mot Russland er uforholdsmessige, desto mer fremhever sakene der vi ikke har gjort noe, vår rasisme og servilitet. Hvorfor har ingen vestlige politikere reagert på angrepene mot sivilbefolkningen i Donbass på åtte år?

For til slutt, hva gjør konflikten i Ukraina mer klanderverdig enn krigene i Irak, Afghanistan eller Libya? Hvilke sanksjoner har vi vedtatt mot de som bevisst løy for det internasjonale samfunnet for å føre urettferdige, urettmessige og morderiske kriger? Har vi forsøkt å «få det amerikanske folket til å lide» for å ha løyet for oss (siden de er et demokrati!) før krigen i Irak? Har vi vedtatt en enkelt sanksjon mot landene, selskapene eller politikerne som leverer våpen til konflikten i Jemen, ansett for å være den «verste humanitære katastrofen i verden?» Har vi sanksjonert landene i Den Europeiske Union som utøver den mest grufulle torturen på deres territorium til fordel for USA?

Å stille spørsmålet er å svare på det… og svaret er ikke pent.

Den militære situasjonen i Ukraina – en oppdatering

11. april 2022

Den operative situasjonen

Per 25. mars 2022 bekrefter vår analyse av situasjonen observasjonene og konklusjonene som ble gjort i midten av mars.

Offensiven som ble lansert 24. februar er artikulert i to innsatslinjer, i samsvar med russisk operasjonell doktrine:

1) En hovedinnsats rettet mot den sørlige delen av landet, i Donbass-regionen og langs kysten av Azovhavet. Som doktrinen sier, er hovedmålene – nøytraliseringen av de ukrainske væpnede styrkene (målet om «demilitarisering»), og nøytralisering av ultranasjonalistiske, paramilitære militser i byene Kharkov og Mariupol (målet om «denazifisering«). Dette primære fremstøtet blir ledet av en koalisjon av styrker: gjennom Kharkov og Krim er russiske styrker fra det sørlige militærdistriktet; i sentrum er militsstyrker fra Donetsk- og Lugansk-republikkene; den tsjetsjenske nasjonalgarden bidrar med engasjement i byområdet Mariupol;

2) En sekundær innsats på Kiev, med sikte på å «sette fast» ukrainske (og vestlige) styrker, for å hindre dem fra å utføre operasjoner mot hovedstøtet eller til og med fra å ta russiske koalisjonsstyrker bakfra.

Denne offensiven følger, til punkt og prikke, målene som ble definert av Vladimir Putin 24. februar. Men, av å bare ha lyttet til deres egen partiskhet, har vestlige «eksperter» og politikere fått det inn i hodet at Russlands mål er å ta over Ukraina og styrte regjeringen. Ved å bruke en veldig vestlig logikk ser de på Kiev som «tyngdepunktet» (Schwerpunkt) for de ukrainske styrkene. Ifølge Clausewitz er «tyngdepunktet» elementet som en krigførende henter sin styrke og evne til å handle fra, og er derfor det primære målet for en motstanders strategi. Dette er grunnen til at vestlige systematisk har forsøkt å ta kontroll over hovedsteder i krigene de har utkjempet. Opplært og veiledet av NATO-eksperter, har den ukrainske generalstaben, forutsigbart nok, brukt den samme logikken, med fokus på å styrke forsvaret av Kiev og dens omgivelser, samtidig som troppene er hjelpeløse i Donbass, langs aksen til den viktigste russiske innsatsen.

Hvis man hadde lyttet nøye til Vladimir Putin, ville man ha innsett at den russiske koalisjonens strategiske mål ikke er å ta over Ukraina, men å fjerne enhver trussel mot den russisktalende befolkningen i Donbass. I henhold til denne generelle målsettingen er det «virkelige» tyngdepunktet som den russiske koalisjonen prøver å sikte mot, hoveddelen av de ukrainske væpnede styrkene som er samlet i den sør-sørøstlige delen av landet (siden slutten av 2021), og ikke Kiev.

Russisk suksess eller fiasko?

Overbevist om at den russiske offensiven er rettet mot Kiev, har vestlige eksperter ganske logisk konkludert med at (a) russerne stopper opp, og at (b) deres offensiv er dømt til å mislykkes fordi de ikke vil være i stand til å holde på landet på lang sikt. Generalene som har fulgt hverandre på fransk TV ser ut til å ha glemt hva selv en andreløytnant forstår godt: «Kjenn din fiende!» – ikke slik man ønsker at han skal være, men som han er. Med slike generaler trenger vi ingen fiende lenger.

Når det er sagt, er den vestlige fortellingen om en russisk offensiv som står fast, og hvis suksesser er magre, også en del av propagandakrigen som utføres av begge sider. For eksempel viser sekvensen av kart over operasjoner, publisert av Libération fra slutten av februar, nesten ingen forskjell fra den ene dagen til den andre, frem til 18. mars (da media sluttet å oppdatere den). Den 23. februar, på France 5 [TV-stasjonen], evaluerte journalisten Élise Vincent territoriet tatt av den russiske koalisjonen som ekvivalent med Sveits eller Nederland. I virkeligheten er vi mer i området Storbritannia.

Som et eksempel, la oss observere forskjellen mellom kartet over situasjonen 25. mars 2022, som publisert av Ouest-France:

… og som utgitt av det franske departementet for de væpnede styrker:

I tillegg bør det bemerkes at ukrainske styrker ikke vises på noe kart (presentert i våre medier) over konfliktsituasjonen. Hvis kartet til det franske forsvarsdepartementet gir et litt ærligere bilde av virkeligheten, unngår det derfor nøye å nevne de ukrainske styrkene som er omringet i Kramatorsk-gryten.

Faktisk burde situasjonskartet, per 25. mars, se mer slik ut:

Situasjonen per 25. mars 2022. [“Poussée principale”= hovedstøt; “poussée secondaire”= sekundærstøt]. Det beinformede, blå området markerer plasseringen av massen til den ukrainske hæren (i virkeligheten er denne «massede» ukrainske hæren delt opp i flere mindre gryter). De rødlinjede pilene viser den generelle offensiven til den russiske hæren. De oransje-linjede pilene viser kraften til Donbass-styrkene. Den røde stiplede linjen viser maksimal fremrykning av russiske koalisjonsstyrker

Dessuten er ukrainske styrker aldri indikert på kartene våre, da dette vil vise at de ikke ble utplassert på den russiske grensen i februar 2022, men ble omgruppert i den sørlige delen av landet, som forberedelse til deres offensiv, hvis innledende fase begynte den 16. februar. Dette bekrefter at Russland kun reagerte på en situasjon initiert av Vesten, ved hjelp av Ukraina, som vi skal se. For tiden er det disse styrkene som er omringet i Kramatorsk-gryten og blir metodisk fragmentert og nøytralisert, litt etter litt, på en inkrementell måte, av den russiske koalisjonen.

Den vagheten som opprettholdes i Vesten om situasjonen til de ukrainske styrkene, har andre effekter. For det første opprettholder den illusjonen om en mulig ukrainsk seier. Derfor, i stedet for å oppmuntre til en forhandlingsprosess, søker Vesten å forlenge krigen. Dette er grunnen til at EU og noen av dens medlemsland har sendt våpen og oppmuntrer sivilbefolkningen og frivillige av alle slag til å gå og kjempe, ofte uten trening og uten noen reell kommandostruktur – med dødelige konsekvenser.

Vi vet at i en konflikt har hver part en tendens til å informere for å gi et positivt bilde av sine handlinger. Bildet vi har av situasjonen og av de ukrainske styrkene er imidlertid utelukkende basert på data levert av Kiev. Det maskerer de dype manglene til den ukrainske ledelsen, selv om den ble trent og rådført av NATOs militære.

Dermed vil militær logikk få styrkene fanget i Kramatorsk-gryten til å trekke seg tilbake til en linje ved Dnepr, for eksempel for å omgruppere og gjennomføre en motoffensiv. Men de ble nektet å trekke seg tilbake av president Zelensky. Selv tilbake i 2014 og 2015 viste en nøye undersøkelse av operasjonene at ukrainerne anvendte en «vestlig stil», totalt uegnet til omstendighetene, og i møte med en mer fantasifull, mer fleksibel motstander som hadde lettere lederstrukturer. Det er det samme fenomenet i dag.

Til slutt har det delvise synet på slagmarken gitt til oss av våre medier gjort det umulig for Vesten å hjelpe den ukrainske generalstaben til å ta de riktige avgjørelsene. Og det har fått Vesten til å tro at det åpenbare strategiske målet er Kiev; at «demilitarisering» er rettet mot Ukrainas medlemskap i NATO; og at «denazifisering» er rettet mot å velte Zelensky. Denne legenden ble drevet av Vladimir Putins appell til det ukrainske militæret om å være ulydig, som ble tolket (med stor fantasi og partiskhet) som en oppfordring om å styrte regjeringen. Imidlertid var denne appellen rettet mot de ukrainske styrkene som var utplassert i Donbass for å overgi seg uten å slåss. Den vestlige tolkningen fikk den ukrainske regjeringen til å feilvurdere russiske mål og misbruke potensialet til å vinne.

Du vinner ikke en krig med skjevhet – du taper den. Og det er det som skjer. Dermed var den russiske koalisjonen aldri «på flukt» eller «stoppet» av heroisk motstand – den angrep rett og slett ikke der den var forventet å angripe. Vi ønsket ikke å høre på hva Vladimir Putin hadde forklart oss veldig tydelig. Dette er grunnen til at Vesten dermed har blitt volens nolens – hovedarkitekten bak det ukrainske nederlaget som tar form. Paradoksalt nok er det sannsynligvis på grunn av våre selverklærte «eksperter» og rekreasjonsstrateger på våre TV-apparater at Ukraina er i denne situasjonen i dag.

Kampens forløp

Når det gjelder operasjonsforløpet, kommer analysene som presenteres i våre medier oftest fra politikere eller såkalte militæreksperter, som videresender ukrainsk propaganda.

La oss være klare. En krig, uansett hva den er, er drama. Problemet her er at våre slipsstrateger helt klart prøver å overdramatisere situasjonen for å utelukke enhver fremforhandlet løsning. Denne utviklingen får imidlertid en del vestlig militærpersonell til å si fra og gi en mer nyansert vurdering. Således i Newsweek har en analytiker fra Defense Intelligence Agency (DIA), den amerikanske ekvivalenten til Direction du Renseignement Militaire (DRM) i Frankrike, sagt at «i løpet av 24 dager med konflikt har Russland utført rundt 1400 angrep og skutt ut nesten 1000 missiler (til sammenligning utførte USA flere angrep og lanserte flere missiler den første dagen av Irak-krigen i 2003).»

Mens Vesten liker å «myke opp» slagmarken med intensive og langvarige angrep, før de sender inn bakketropper, foretrekker russerne en mindre destruktiv, men mer troppeintensiv tilnærming. På France 5 presenterte journalisten Mélanie Tarvant russiske generalers død på slagmarken som bevis på destabiliseringen av den russiske hæren. Men dette er en dyp misforståelse av tradisjonene og operasjonsmåtene til den russiske hæren. Mens befal i Vesten har en tendens til å lede bakfra, har deres russiske kolleger en tendens til å lede fra fronten – i Vesten sier de: «Forover!» I Russland sier de: «Følg meg!» Dette forklarer de store tapene i de øvre kommandolag, som allerede er observert i Afghanistan – men det forteller også om det mye strengere utvalget av stabspersonell enn i Vesten.

Videre bemerket DIA-analytikeren at «det store flertallet av luftangrepene er over slagmarken, med russiske fly som gir ‘nær luftstøtte’ til bakkestyrker. Resten – mindre enn 20 prosent, ifølge amerikanske eksperter – har vært rettet mot militære flyplasser, brakker og støttedepoter.» Dermed ser det ut til at uttrykket «tilfeldig bombing [som] ødelegger byer og dreper alle», gjentatt av vestlige medier, motsier den amerikanske etterretningseksperten, som sa: «Hvis vi bare overbeviser oss selv om at Russland bomber vilkårlig, eller [at] det unnlater å påføre mer skade fordi personellet ikke er opp til oppgaven eller fordi det er teknisk udugelig, så ser vi ikke den virkelige konflikten.»

Faktisk skiller russiske operasjoner seg fundamentalt fra det vestlige konseptet om det samme. Vestens besettelse av å ikke ha noen dødsulykker i sine egne styrker fører dem til operasjoner som først og fremst er i form av svært dødelige luftangrep. Bakketropper griper først inn når alt er ødelagt. Dette er grunnen til at vesten i Afghanistan eller Sahel, drepte flere sivile enn terroristene gjorde. Dette er grunnen til at vestlige land som er engasjert i Afghanistan, Midtøsten og Nord-Afrika ikke lenger publiserer antall sivile ofre forårsaket av deres angrep. Faktisk drar europeere som er engasjert i regioner som bare i liten grad påvirker deres nasjonale sikkerhet, for eksempel esterne i Sahel, dit bare for å «få føttene våte.»

I Ukraina er situasjonen en helt annen. Man trenger bare å se på et kart over språklige soner for å se at den russiske koalisjonen nesten utelukkende opererer i den russisktalende sonen; altså blant populasjoner som generelt er gunstige for det. Dette forklarer også uttalelsene til en amerikansk luftvåpenoffiser: «Jeg vet at nyhetene stadig gjentar at Putin retter seg mot sivile, men det er ingen bevis for at Russland med vilje gjør det.»

Motsatt er det av samme grunn – men på en annen måte – at Ukraina har utplassert sine ultranasjonalistiske paramilitære krigere i større byer, som Mariupol eller Kharkov – uten følelsesmessige eller kulturelle bånd til lokalbefolkningen, disse militsene kan kjempe. Selv på bekostning av store sivile tap. Grusomhetene som for tiden avdekkes forblir skjult av fransktalende media, i frykt for å miste støtten til Ukraina, som bemerket av media nær republikanerne i USA.

Etter «halshuggende» angrep i de første minuttene av offensiven, var den russiske operasjonelle strategien å omgå bysentrene og omringe den ukrainske hæren, «satt fast» av styrkene til Donbass-republikkene. Det er viktig å huske at «halshuggingen» ikke har til hensikt å utslette generalstaben eller regjeringen (som våre «eksperter» har en tendens til å forstå det), men å splitte lederstrukturene for å forhindre en koordinert manøvrering av styrkene. Målet er tvert imot å bevare selve lederstrukturene for å kunne forhandle seg ut av krisen.

Den 25. mars 2022, etter å ha forseglet gryten Kramatorsk som nektet ukrainerne enhver mulighet for retrett og etter å ha inntatt de fleste av byene Kharkov og Mariupol, har Russland praktisk talt oppfylt sine mål – alt som gjenstår er å konsentrere innsatsen om å redusere motstandslommene. I motsetning til hva vestlig presse har hevdet, er dette altså ikke en reorientering eller en endring av størrelsen på offensiven, men den metodiske implementeringen av målene som ble kunngjort 24. februar.

De frivilliges rolle

Et spesielt urovekkende aspekt ved denne konflikten er holdningen til europeiske regjeringer som tillater eller oppmuntrer sine innbyggere til å gå og kjempe i Ukraina. Volodymyr Zelenskys oppfordring om å slutte seg til International Legion for the Territorial Defense of Ukraine, som han nylig opprettet, har blitt møtt med entusiasme av europeiske land.

Oppmuntret av media som presenterer en tapende russisk hær, drar mange av disse unge menneskene av gårde og innbiller seg at de drar – bokstavelig talt – på en jakttur. Men når de først er der, er desillusjonen høy. Vitnesbyrd viser at disse «amatørene» ofte ender opp som «kanonføde«, uten å ha noen reell innvirkning på utfallet av konflikten. Erfaringene fra nylige konflikter viser at ankomsten av fremmedkrigere ikke fører noe til konfliktene, bortsett fra å øke deres varighet og dødelighet.

Dessuten burde ankomsten av flere hundre islamistiske krigere fra Idlib-regionen, et område under kontroll og beskyttelse av den vestlige koalisjonen i Syria (og også området der to ledere for Den islamske staten ble drept av amerikanerne) vekke vår bekymring. Faktisk er våpnene vi meget liberalt leverer til Ukraina allerede delvis i hendene på kriminelle individer og organisasjoner og begynner allerede å utgjøre et sikkerhetsproblem for myndighetene i Kiev. For ikke å nevne det faktum at våpnene som blir utropt som effektive mot russiske fly til slutt kan true våre militære og sivile fly.

Den frivillige som stolt ble presentert av RTBF på 19.30-nyhetene 8. mars 2022 var en beundrer av «Corps Franc Wallonie«, belgiske frivillige som tjente Det tredje riket; og han illustrerer typen mennesker som er tiltrukket av Ukraina. Til slutt må vi spørre oss selv om hvem som har vunnet mest—[i dette tilfellet] Belgia eller Ukraina?

Distribuere våpen tilfeldig kan godt gjøre EU – volens nolens – tilhenger av ekstremisme og til og med internasjonal terrorisme. Resultatet – vi legger elendighet til elendighet, for å tilfredsstille de europeiske elitene mer enn Ukraina selv.

Tre punkter fortjener å bli fremhevet ved konklusjon

1. Vestlig etterretning, ignorert av politikere

Militære dokumenter funnet i det ukrainske hovedkvarteret sør i landet bekrefter at Ukraina forberedte seg på å angripe Donbass; og at skytingen observert av OSSE-observatører allerede 16. februar varslet et nært forestående utbrudd i løpet av dager eller uker.

Her er det nødvendig med litt introspeksjon for Vesten – enten så dens etterretningstjenester ikke hva som skjedde og de er dermed svært dårlige, eller så valgte de politiske beslutningstakerne å ikke lytte til dem. Vi vet at russiske etterretningstjenester har langt overlegne analytiske evner enn sine vestlige kolleger. Vi vet også at de amerikanske og tyske etterretningstjenestene hadde forstått situasjonen veldig godt, siden slutten av 2021, og visste at Ukraina forberedte seg på å angripe Donbass.

Dette tillater oss å utlede at de amerikanske og europeiske politiske lederne bevisst presset Ukraina inn i en konflikt som de visste var tapt på forhånd – utelukkende med det formål å gi Russland et politisk slag.

Grunnen til at Zelensky ikke satte ut styrkene sine til den russiske grensen, og gjentatte ganger uttalte at hans store nabo ikke ville angripe ham, var antagelig fordi han stolte på vestlig avskrekking. Dette er hva han fortalte CNN 20. mars – han ble tydelig fortalt at Ukraina ikke ville være en del av NATO, men at de offentlig ville si det motsatte. Ukraina ble dermed instrumentalisert til å påvirke Russland. Målet var stengingen av gassrørledningen North Stream 2, annonsert 8. februar av Joe Biden, under besøket til Olaf Scholz; og som ble fulgt av en byge med sanksjoner.

2. Brutt diplomati

Siden slutten av 2021 har det tydeligvis ikke vært gjort noen forsøk fra Vesten for å reaktivere Minsk-avtalene, noe som fremgår av rapportene om besøk og telefonsamtaler, særlig mellom Emmanuel Macron og Vladimir Putin. Men Frankrike, som garantist for Minsk-avtalene, og som fast medlem av FNs sikkerhetsråd, har ikke respektert sine forpliktelser, noe som har ført til situasjonen som Ukraina opplever i dag. Det er til og med en følelse av at Vesten har forsøkt å helle bensin på bålet siden 2014.

Dermed ble Vladimir Putins beredskapsplassering av atomstyrker 27. februar presentert av våre medier og politikere som en irrasjonell handling eller utpressing. Det som er glemt er at det etterfulgte den tynt tilslørte trusselen fra Jean-Yves Le Drian, tre dager tidligere, om at NATO kunne bruke atomvåpen. Det er svært sannsynlig at Putin ikke tok denne «trusselen» på alvor, men ønsket å presse vestlige land – og Frankrike spesielt – til å forlate bruken av overdreven språkbruk.

3. Europeernes sårbarhet for manipulasjon øker

I dag er oppfatningen som formidles av våre medier at den russiske offensiven har brutt sammen; at Vladimir Putin er gal, irrasjonell og derfor klar til å gjøre hva som helst for å bryte den fastlåste situasjonen han angivelig befinner seg i. I denne fullstendig emosjonelle konteksten var spørsmålet stilt av den republikanske senator Marco Rubio under Victoria Nulands høring for kongressen mildt sagt merkelig: «Hvis det er en biologisk eller kjemisk våpenhendelse eller angrep inne i Ukraina, er det noen tvil i dine tanker på at det 100 % vil være russerne som står bak?» Hun svarte naturligvis at det ikke er noen tvil. Likevel er det absolutt ingen indikasjon på at russerne bruker slike våpen. Dessuten var russerne ferdig med å ødelegge lagrene sine i 2017, mens amerikanerne ennå ikke har ødelagt sine.

Kanskje betyr dette ingenting. Men i den nåværende atmosfæren er alle betingelsene nå oppfylt for at det skal kunne skje en hendelse som vil presse Vesten til å bli mer involvert, i en eller annen form, i den ukrainske konflikten (en «falsk flagg»-hendelse).

Gjengitt med tillatelse.