Mot kolonialisme, bekjemp utleveringslovene med klassepolitikk

Hongkongs enorme mobilisering mot den Beijing-sponsede utleveringsloven har enda ikke mistet gnisten, etter at 500 000 mennesker gikk ut på årsdagen for Hongkong sin løsrivelse fra Storbritannia. Bevegelsen befinner seg imidlertid nå ved et veiskille, grensen er nådd for hva som kan oppnås uten ledelse og plan.

[Source]

Siden de rekordstore protestene vi rapporterte om for to uker siden, har Carrie Lam, Hongkongs leder, unnskyldt seg, og satt utleveringsavtalen på vent på ubestemt tid. Loven har imidlertid ikke blitt fullt ut tilbaketrukket, og vil i en eller annen form legges tilbake på bordet, når det passer for hennes regime. Bevegelsen står derfor overfor spørsmålene: Hva er det neste? Hvordan kan vi få regjeringen til å skrinlegge loven, og hva blir konsekvensene for Hongkong?

I mangel på politisk ledelse har et lag av aktivister presset på for stadig mer militante handlinger, men uten en sammenhengende strategi eller et politisk program har disse handlingene ikke bare en desperat karakter, men har også en tendens til å ta simple reaksjonære, “anti-kinesiske” og pro-vestlige karakterer.

Ved slutten av 1. julis enorme protester tok noen få tusen unge aktivister saken i egne hender ved å bryte seg inn i Hongkongs parlament, (Legco). Men etter å ha brutt de forskjellige barrierene og okkupert kammeret, traff fraværet av lederskap og planer aktivistene rett i ansiktet, ettersom de når de hadde kommet inn i Legco, ikke visste hva de skulle gjøre eller hvor lenge de skulle være der.

Etter noen uker med protester har bevegelsen nådd grensen for hva som kan oppnås uten ledelse og program. Brian Hioe skriver i New Bloom at “Debatter fulgte senere i Legco-kamrene over hvorvidt de skulle bli eller gå, og noen hevdet at det var nødvendig å bli værende i Legco-kamrene for å en gang for alle å få fjernet utleveringsavtalen, og at okkupasjon av Legco var en én gang i livet hendelse, og andre var oppmerksomme på at okkupasjonene kunne føre til fengselsdommer på opptil ti år, hvis de ble værende, eller at konsekvensene av å fortsette å okkupere kunne føre til betydelig blodsutgytelse. ” Etter å ha okkupert parlamentet i bare én time bestemte demonstrantene seg for å forlate det tomme kammeret og gå hjem, og uten at protestene hadde ført til noe. Mangelen på et klart program for Hongkong skapte et vakuum der noen demonstranter klarte å flagge med Union Jack og det gamle koloniflagget til Hongkong!

Ledelsen til enhver masseprotestbevegelse har et enormt ansvar hvilende på skuldrene sine. Massene er ikke som en kran som kan skrus av og på etter ledelsens vilje. Øyeblikkene der millioner er forberedte på å marsjere og slåss mot politiet, er sjeldne og gylne muligheter for å kunne forandre samfunnet, men for å gjøre det, trenger ledelsen deres en klar ide over hva de må gjøre. De må forstå det sosiale grunnlaget for bevegelsen, og for regimet de kjemper mot. De må da formulere progressive krav for å inspirere massene til å ta makten i egne hender. Hvis ledelsen i stedet ikke kommer med en sammenhengende strategi og bare kaller folk ut til en protest etter en annen, kommer bevegelsen til å stanse opp.

Dette har tydeligvis allerede begynt å skje i Hongkong, og har ført til at en minoritet av aktivister gikk ut i aksjoner uten noen politisk strategi bak dem. Joshua Wong, en fremtredende studentaktivist fra Demosisto, som ble løslatt fra fengselet for to uker siden, uttrykte ledelsens blinde desperasjon som en begrunnelse for å storme Legco da han tvitret at

“Vi prøvde alle mulighetene som var tilgjengelige for oss. Den 9. juni gikk en million Hongkongere fredelig i gatene. Men allerede før natten hadde sluttet, ga Carrie Lam en uttalelse som sa at hun ville få gjennom forslaget om tre dager. Demonstrantene som brøt seg inn i parlamentet, var ikke opprørere. De var ikke voldelige. Deres mål var aldri å skade enkeltpersoner. De ønsket å få regimet til å høre på Hongkongernes stemmer, og de hadde ingen andre muligheter. Vi har prøvd alt annet ”

Er det sant at to eller tre masseprotester utgjør “alt tilgjengelig”? Er det ingen andre metoder for å bekjempe en regjering? Wong og Demosisto vet at andre metoder eksisterer, for de foreslo selv en generalstreik mot utleveringsloven. Ganske sikkert ville en mektig generalstreik representert den beste veien fremover. Det ville ha lammet hele Hongkong, som er et sentralt økonomisk knutepunkt, og ville ha utgjort en stor utfordring for Beijing. Siden Hongkong er en tettpakket by, og en som nettopp har sett en fjerdedel av befolkningen delta i protester, kunne vi forventet at en generalstreik ville ha vært svært vellykket om det hadde blitt organisert for det.

En slik klassebasert metode vil involvere og organisere befolkningen på arbeidsplasser, det ville ha legitimert bevegelsen i de fleste menneskers øyne – noe som ikke er tilfelle når en liten minoritet tar det for seg å bryte seg inn i, og deretter vandalisere Legco. Viktigst av alt, ville en generalstreik ha potensial til å inspirere til solidaritetshandling blant arbeidere i det nærliggende fastlandets megabyer som Shenzhen og Guangzhou, som er det økonomiske hjertet av Kina. Dette fordi en generalstreik i sin natur også reiser et klassespørsmål – et spørsmål som resonerer i fastlands-Kina og Hongkong. En slik utvikling ville umiddelbart forandret situasjonen, og bevegelsen kunne gå mye lenger enn å kansellere utleveringsloven.

Det er sant at man ikke kan leke med slagordet om generalstreik, det må utføres en kampanje på en seriøs og konsistent måte for å lykkes med det. Ikke desto mindre er dette veien fremover for bevegelsen, og det er helt feil å si at demonstrantene ikke hadde noen andre muligheter enn å målløst bryte seg inn i Legco, bare for å forlate det, da de realiserte at de faktisk ikke hadde noe annet der å gjøre enn å heve koloniflagg!

Problemet er imidlertid ikke begrenset til spørsmålet om taktikk. Dette er nært knyttet til det politiske synet til de dominerende aktivistene som leder bevegelsen. Joshua Wong, og mange andre ledende aktivister er politisk borgerlige liberale, de har det “vestlige demokratiet” som modell, og har forsøkt å få bevegelsen til å se vestover. For tre uker siden skrev han itidsskriftet Time et forsøk på å få hjelp utenfra: “Ettersom amerikansk sikkerhet og forretningsinteresser også trues av mulige utleveringsavtaler med Kina, tror jeg at tiden er inne for at Washington revurderer USAs-Hongkong lov fra 1992, som er styrende for forholdet mellom de to. Jeg oppfordrer også Kongressen til å vurdere Hongkongs menneskerettighets- og demokratilov. Resten av det internasjonale samfunnet burde gjøre lignende anstrengelser.” Republikanske Marco Rubio er en av hovedsponsorene for loven han nevner, og vi vet alle hva slags” demokrati “han støtter, det som involverer USAs militære inngrep i Venezuela , Cuba et al.

Tidligere i 2017 kom han med en liknende appell i sidene til New York Times der han kritiserte Trumps “skuffende Kina-politikk” og snakket om “amerikanske konservative og liberale … fellesverdier for frihet og demokrati”.

I tillegg har en gruppe aktivister som kaller seg Hongkong Citizens, Vanguards of Freedom, crowdfunded rundt 800 000 dollar for å reklamere i New York Times, Financial Times og andre vestlige borgerlige publikasjoner, og ber sine innflytelsesrike lesere om å få spørsmålet om Hongkong og utleveringsloven på dagsordenen for det kommende G20-møtet i Osaka, et initiativ som Joshua Wong roste.

I forrige uke ble det holdt enkelte protester utenfor ulike vestlige ambassader, med mange demonstranter som ba om at disse maktene skulle gripe inn i Hongkong mot Beijing (selv om det må bemerkes at denne protesten var liten i forhold til de sentrale). Joshua Wong tvitret også at “Vi er takknemlige for verdens ledere, inkludert statsminister Abe Shinzo og president Donald Trump, for å ta opp spørsmålet om Hongkongs menneskerettigheter i deres respektive møter med Xi Jinping”.

Disse pro-vestlige og prokoloniale utsagnene stammer fra samme kilde som LegCos tilsynelatende radikale okkupasjon – liberales frykt for å mobilisere arbeiderklassen på klassebasis for å oppnå kravene sine og deres ønske om å opprettholde kapitalismens status quo. Som Joshua Wong sier, har de “prøvd alt” (innenfor den liberale politikkens rammer), og de står nå uten andre muligheter, enn for at små minoriteter å utføre dramatiske stunts uten politiske innhold og å appellere til vestlige imperialistiske makter basert på deres økonomiske interesser i Hongkong.

Når det gjelder reisingen av Union Jack og koloniflagget, bør Hongkongere ikke ha noen illusjoner om hva det representerer. Under 156 år med britisk herredømme hadde Hongkong enda mindre demokrati enn det har nå. I de ulike tilfellene da grader av demokratiske reformer ble foreslått, kom alltid britene med at kinesiske innbyggere ikke hadde respekt “for de viktigste prinsippene den sosiale ordenen bygger på.” Fagforeninger var forbudte og sensur ble pålagt pressen. Opprinnelsen til dagens begrensede franchise, hvor forretningsinteresser har spesielle stemmeretter og skjulte komiteer velger ut akseptable kandidater, kommer fra den britiske kolonitiden. Storbritannia utnyttet kinesere i Hongkong og brukte provinsen som handelspost for sitt eget imperie.

Appeller til utenlandske makter, idealiseringer av den koloniale fortiden, og den målløse okkupasjonen av Legco, spiller bare ballen tilbake i hendene på regjeringen, som kan presentere bevegelsen til Kinas og Hongkongs masser som reaksjonære. De nåværende liberale lederne av bevegelsen fører den i feil retning.

I dag er det de gigantiske monopolene og finansinstitusjonene som dominerer Hongkong, de er imot alminnelige valg og ønsker å opprettholde innlemmelsen i Kina, fordi deres profitter avhenger av det. På den andre siden var flertallet av de som deltok i protestene ikke bare for demokratiske rettigheter, men også fordi det å leve i Hongkong har blitt utålelig for dem. Halvparten av alle leilighetene i Hongkong koster 2500 dollar i måneden å leie – 70% av gjennomsnittlig inntekt! Hongkong er av de stedene i verden der ulikheten er størst. Mangelen på demokrati handler ikke bare om kinesisk dominans, men også for å garantere for de superrike at ting i Hongkong ikke forandres til arbeidernes interesser. Disse problemene er de samme som de arbeidere står overfor på fastlands-Kina, som i tillegg til mangel på demokrati står overfor en enorm ulikhet og utnyttelse. Dette er allierte av folket i Hongkong. Den eneste måten å bekjempe ikke bare Carrie Lam, men Xi Jinping, er å mobilisere på klassebasis, med en generalstreiks kraft, og å appellere til fastlandsarbeidere for å bli med brødrene og søstrene i Hongkong i en felles kamp mot deres politiske og økonomiske utbyttere.