Hvordan Vesten la grunnlaget for krigen i Ukraina

Mens den russiske hæren fortsetter beskytningen av byene i Ukraina, gjør vestlig presse og politikere sitt ytterste for å skjule den vestlige imperialismens rolle i katastrofen. Langt fra å være en nøytral part, har Vesten provosert frem konflikten for sine egne imperialistiske grunner.

[Source]

Mens bomber og raketter regner over ukrainske byer, er arbeidere rundt om i verden naturligvis forferdet over døden og ødeleggelsene forårsaket av den russiske invasjonen. Men rollen som Vesten har spilt i denne konflikten blir aldri forklart.

Hvis vi tenker oss om et minutt, er det klart at krigen i Ukraina ikke bare er en krig mellom Ukraina og Russland, men en proxy-krig mellom de vestlige allierte og Russland. Det er ingen tvil om hvem sin side Vesten står på. De siste årene har det ukrainske militæret blitt bevæpnet og trent opp av NATO-land.

I dag ser Ukraina sin krigsinnsats bli finansiert av EU og USA. De sender både våpen og penger. Tyskland har brutt med sin mangeårige lov om ikke å sende våpen til land i krig. Representantenes hus godkjente nettopp 13 milliarder dollar til Ukraina, og så videre.

Vi kan spørre: hvor var disse pengene da Ukraina befant seg i en ødeleggende økonomisk krise? Nå er de i krig, og det anses som vel anvendte penger. Da massen av ukrainere møtte fattigdom og nød, var det ikke like nødvendig. Det at vestlige våpenprodusenter tjener store penger på dette, er prikken over i-en.

Hva hjelper denne støtten? Veldig lite. Hvis det får de tiltenkte konsekvensene, vil det kunne forlenge krigen, men til en ødeleggende pris. Selvfølgelig vil det ikke være politikere, journalister og administrerende direktører i USA eller Vest-Europa som står overfor denne ødeleggelsen, men millioner av ukrainere som får ødelagt hjem og levebrød. Den russiske hæren vil helt klart jevne Ukrainas byer med bakken før de lar landet bli med i NATO.

Europeiske arbeidere vil også kjenne på skyhøye energipriser. Dette er for ikke å nevne arbeiderne og fattige i Egypt og Libanon, som er massive forbrukere av russisk og ukrainsk hvete. Likevel, som USAs president Biden og Storbritannias utenriksminister Liz Truss gjorde det klart, er det «en pris verdt å betale». Det er selvfølgelig lett for dem å si.

For landene i NATO er det et viktig prinsipp som står på spill: å holde Ukraina fast i deres innflytelsessfære og ikke tillate russisk innblanding. Dette er bundet opp i blomstrende fraseologi om suverenitet og selvbestemmelse. Men, som så ofte er tilfelle, ligger det imperialistiske interesser bak de vakre frasene.

Lovnader

Roten til denne konflikten kan spores tilbake til Sovjetunionens sammenbrudd. Da Warszawapakten fortsatt eksisterte i Øst-Europa. Pakten ble opprettet spesielt for å motvirke innlemmelsen av Vest-Tyskland i NATO. Soldater fra Sovjetunionen ble stasjonert over hele Øst-Europa – på den ene siden som en garanti mot et vestlige angrep, og på den andre som et middel til å sikre Moskvas statsbyråkrati en kontroll over nasjonene i Øst-Europa.

I 1989 falt imidlertid pakten fra hverandre. Vestens kapitalister så en stor mulighet for nye lønnsomme investeringer i Øst-Europa, inkludert i Russland selv, som et resultat av tilbakevendingen til kapitalismen, som lå på kortene i regionen. De var veldig opptatt av å hindre Sovjetunionens hær fra å gripe inn for å snu prosessen.

Statsbyråkratiet i Sovjetunionen hadde brukt sine tropper til å undertrykke de revolusjonære bevegelsene i Ungarn i 1956 og i Praha i 1968. På den tiden sto politisk revolusjon, snarere enn gjenoppretting av kapitalismen, på agendaen, men det var likevel en frykt blant kapitalistiske politikere for at hæren igjen skulle gripe inn. I det militære etablissementet var det sterk støtte, ikke for sosialismen selvfølgelig, men for prestisjen til militæret i Sovjetunionen og Warszawapakten.

Vesten lovet derfor en rekke ting til lederne i Sovjetunionen. Spesielt lovet Vesten å ikke utvide NATO. George Bush sr. ga Gorbatsjov et løfte om ikke å utnytte de ulike bevegelsene i Øst-Europa for å skade sovjetiske sikkerhetsinteresser i 1989. På tidspunktet for den tyske gjenforeningen i 1990 ble dette et spesielt følsomt spørsmål.

Den vesttyske utenriksministeren Genscher holdt en tale der han sa at for ikke å skade sovjetiske sikkerhetsinteresser, bør NATO utelukke «utvidelse av sitt territorium mot øst, dvs. å bevege seg nærmere sovjetiske grenser». En traktat om tysk gjenforening signert av de to tyske republikkene, Sovjetunionen, Frankrike, Storbritannia og USA, fastslo at selv om det nye forente Tyskland var fritt til å slutte seg til NATO, etter tilbaketrekkingen av sovjetiske tropper fra Øst-Tyskland (DDR), skulle ingen utenlandske tropper bli stasjonert i det tidligere DDR.

Gjennom hele prosessen var vestmaktene veldig klar over at aksepten av Sovjetunionen var betinget av forsikringer om intensjonene til Vesten overfor de østeuropeiske landene. Den 9. februar 1990 ga USAs utenriksminister James A. Baker tilbudet til Gorbatsjov om at NATO ikke ville utvide seg en tomme østover dersom Sovjetunionen godtok at det nye forente Tyskland ville bli med i NATO. Den vesttyske forbundskansleren Kohl lovet Gorbatsjov at «NATO ikke skulle utvide sitt virkeområde». Og løftene fortsatte gjennom hele 1990 og året etter.

I mars 1991, bare noen få måneder før Warszawapakten ble oppløst, sa John Major til Gorbatsjov at «Vi snakker ikke om styrking av NATO» og om spørsmålet om NATO-utvidelse at «ingenting av den slags vil skje». Warszawapakten ble behørig oppløst 1. juli 1991.

Det nasjonale sikkerhetsarkivet ved George Washington University samlet en rekke dokumenter som viser mengden av diplomatisk aktivitet designet for å gi forsikringer til de sovjetiske lederne: NATO Expansion: What Gorbatsjov Heard. De gir egentlig ikke rom for tvil om hva som ble lovet den gangen. Men løftene ble brutt noen år senere.

Plyndring av Øst-Europa

Oligarkiet i Russland som ble skapt ut av plyndring av statlige eiendeler var ennå ikke sterkt nok til å hevde seg. Økonomien var i fritt fall og motstanden fra arbeiderklassen var ennå ikke fullstendig overvunnet. Russland på 1990-tallet ble en lekeplass for de nye oligarkene og den vestlige finanskapitalen.

Personifiseringen av denne prosessen var president Jeltsin, som støttet seg tungt på Vesten for å opprettholde sitt styre. Hvis Gorbatsjov prøvde å balansere mellom markedsreformer og den gamle planøkonomien, ble Jeltsin ansiktet til åpen kontrarevolusjon og markedsreform. På avgjørende punkter gikk Vesten inn for å styrke sin posisjon overfor protesterende arbeidere og en fløy av byråkratiet som fortsatt ikke helt hadde gått over til kapitalismen.

Selv da Putin posisjonerte seg for å ta over etter Jeltsin, støttet han seg på Vesten, inkludert offentlige møter med Tony Blair og andre. Han var ment å være deres nye mann i Moskva. Gjenopprettelsen av kapitalismen frem til dette punktet innebar Russlands underdanighet overfor den vestlige imperialismen.

Vesten presset sin innflytelse inn i Øst-Europa. Arbeiderklassen i regionen var blitt grundig demoralisert og atomisert av prosessen med kapitalistisk gjenoppretting. De var modne for utnyttelse og vestlig kapital flyttet inn for å gjøre nettopp det.

Tysk kapital spilte en stor rolle i dette, og ble en nøkkelaktør i økonomiene i Øst- og Sentral-Europa, så vel som på Balkan. I prosessen spilte den reaksjonære oppløsningen av Jugoslavia en nøkkelrolle. Svensk finanskapital overtok bankvirksomheten i de baltiske statene (Estland, Latvia og Litauen). Industrier i Øst-Europa ble slukt av europeiske selskap, spesielt de som var i god tilstand. Den tyske bilprodusenten Volkswagen overtok Škoda etc. Men disse nyoppkjøpene forble sårbare overfor et Russland som etter hvert fikk samlet bena sine.

Krigen i Tsjetsjenia, der Russland brutalt undertrykte de lokale selvstendighetsambisjonene, var et tegn på at Russland ikke var like lett å dytte til side som det var. Krigen utgjorde også en avgjørende komponent i Putins presidentkampanje. Han stilte sitt presidentskap som en gjenopplivning, inkludert gjeninnføring av nasjonalsangen til Sovjetunionen (med nye, nasjonalistiske, tekster).

Brutte løfter

De mindre gangsterne i Øst-Europa som hadde blitt rike på baksiden av plyndringen av statlige eiendeler, ble bekymret for de større gangsterne i øst. Formell inkludering i den vestlige innflytelsessfæren ble et attraktivt alternativ.

Kort sagt, mellom 1999 og 2004 ble de fleste statene i den tidligere Warszawapakten innlemmet i NATO. Inkluderingen, spesielt av de baltiske statene, brakte NATO helt opp til Russlands grenser.

Nå kunne amerikanske tropper lett utplasseres rett ved grensene til Russland, omtrent to timers kjøring fra St. Petersburg, men for å redusere mengden provokasjon ble ingen amerikanske tropper utplassert på dette trinnet. USA holdt seg foreløpig til den delen av avtalen som slo fast at det ikke ville være permanent stasjonerte tropper øst for Tyskland. Men dette ville ikke vare, som vi skal se.

Madeleine Albright, Bill Clintons utenriksminister, fortalte den russiske oppfatningen om dette på den tiden (1998): «[Den russiske presidenten] Jeltsin og hans landsmenn var sterkt imot utvidelse, og så det som en strategi for å utnytte deres sårbarhet og flytte Europas splittelses linje mot øst, og etterlater dem isolert.»

Omtrent samtidig gjennomførte NATO en 78 dager lang bombekampanje mot Jugoslavia (Serbia), som forårsaket enorme økonomiske skader. I et foredrag om krisen i Ukraina i 2014 forklarte professor John Mearsheimer ved University of Chicago betydningen av dette: «NATO grep ikke bare inn i sakene til et land som ikke er i NATO, men tok parti mot serberne, russernes allierte, og gjorde det uten godkjenning fra FNs sikkerhetsråd».

Dette ble etterfulgt av intervensjoner i Kosovo, hvor russiske panserenheter hadde en stand-off med NATO-tropper; Afghanistan, hvor USA falskt utløste den gjensidige forsvarsartikkelen nr. 5; og nylig Libya. Implikasjonen var klar, NATO var ikke bare en defensiv allianse, men noe som kunne brukes av Vesten for å fremme deres interesser mot Russland.

Russland tegner en strek i sanden

NATO fortsatte sitt ekspansjonsprogram. I 2008 fant det sted et toppmøte i Bucurest hvor en erklæring ble vedtatt. I motsetning til ønskene til Ukraina og Georgia, ble de to landene ikke umiddelbart godkjente for medlemskap. Ikke desto mindre sa erklæringen tydelig at «NATO ønsker Ukrainas og Georgias euro-atlantiske ambisjoner om medlemskap i NATO velkomne. Vi ble i dag enige om at disse landene skal bli medlemmer av NATO.»

Som svar på denne erklæringen uttalte Russlands viseutenriksminister: «Georgias og Ukrainas medlemskap i alliansen er en stor strategisk feil som vil ha de alvorligste konsekvensene for pan-europeisk sikkerhet.» Putin kalte NATO-medlemskap for Georgia og Ukraina som en «direkte trussel» mot Russland.

I en lekket kabel 1. februar 2008 forklarte den amerikanske ambassadøren i Moskva den russiske posisjonen:

«5. (C) Ukraina og Georgias NATO-ambisjoner berører ikke bare en rå nerve i Russland, de skaper alvorlige bekymringer om konsekvensene for stabiliteten i regionen. Ikke bare oppfatter Russland det som en omringing og forsøk på å undergrave Russlands innflytelse i regionen, men det frykter også uforutsigbare og ukontrollerte konsekvenser som vil alvorlig påvirke russiske sikkerhetsinteresser. Eksperter forteller oss at Russland er spesielt bekymret for at de sterke splittelsene i Ukraina om NATO-medlemskap, med mye av det etnisk-russiske samfunnet imot medlemskap, kan føre til en stor splittelse, som involverer vold eller i verste fall borgerkrig. I så fall ville Russland måtte bestemme seg for om de skulle gripe inn; en avgjørelse Russland ikke ønsker å stå overfor.» (Kabel: 08MOSCOW265_a)

Omtrent på samme tid lekte USA med ideen om å sette opp et missilforsvarssystem i Polen. Den polske regjeringen presset på for dette, ikke så mye fordi det ville ha beskyttet Polen mot missiler, men fordi det ville ha etablert en permanent militær tilstedeværelse av USA i landet. Det russiske utenriksdepartementet ga en uttalelse i juli 2008 – med de samme ordene som Putin hadde i januar – om at dersom prosjektet går videre, «vil vi bli tvunget til å reagere ikke med diplomatiske, men med militærtekniske metoder». Det polske prosjektet var visstnok defensivt, og ikke rettet mot Russland, men det var bare ord.

Spørsmålet om plassering av missilsystemer har en historie. USA og deres allierte liker å late som om utplassering av amerikanske soldater eller missiler i Øst-Europa ikke er et aggressivt trekk i det hele tatt. Men USA har lenge holdt Monroe-doktrinen som erklærer hele Amerika som en no-go-sone for andre imperialistiske makter. Vi trenger ikke å forestille oss hva USA ville ha tenkt hvis en av deres motstandere skulle sette tropper og missiler i, la oss si, Karibia. Vi vet allerede hva deres reaksjon ville ha vært. Under Cubakrisen truet USA med atomkrig over tilstedeværelsen av sovjetiske missiler og tropper på Cuba. Man kunne tenke seg hva de ville ha sagt dersom kineserne plasserte tropper og missiler på Cuba eller i Mexico i dag.

De fortsatte provokasjonene fra NATO presset Russland og Putin til å tegne en strek i sanden. De utnyttet den uløste konflikten mellom Georgia og Sør-Ossetia for å starte en invasjon av Georgia. Krigen varte i 12 dager og endte med at Georgia ble tvunget til å akseptere de facto uavhengigheten til Sør-Ossetia og Abkhasia. Selv om dette aldri var en del av den formelle avtalen, forhindret det også effektivt Georgia i å fortsette veien til NATO-medlemskap.

Dette kunne vært slutten, men Vesten hadde enda ikke gitt opp håpet om å utvide sin innflytelsessfære. Visse innrømmelser ble faktisk gitt: Den polske rakettbaseplanen ble for eksempel droppet. Et annet viktig punkt skulle imidlertid oppstå i Ukraina – et flammepunkt som viste seg å være opptakten til den nåværende krigen.

Maidan-bevegelsen

I 2013 forhandlet Ukrainas president Janukovitsj om handelsavtaler med Europa. Janukovitsj forsøkte på å balansere mellom Russland og Vesten. Han hadde forhandlet fram en assosiasjonsavtale med EU, men dette truet Ukrainas forhold til Russland.

Putin motsatte seg assosiasjonsavtalen, og så den med rette som et forsøk på å trekke Ukraina nærmere inn i EUs sirkler. Oligarker fra Øst-Ukraina stilte seg på Putins side i frykt å miste tilgang til det russiske markedet. Putin tilbød i stedet trilaterale forhandlinger mellom EU, IMF og Russland, men et slikt tilbud ble avvist av EU. Dette var helt klart et ta-det-eller-ei-spørsmål for EU, som ikke var opptatt av å støtte den skrantende ukrainske økonomien. Løftet på én milliarder dollar var usselt, og ville ha gjort lite. Russland tilbød 15 milliarder dollar. Ikke rart Janukovitsj gikk til sistnevnte.

Angela Merkel kommenterte den russiske motstanden mot avtalen med at «Den kalde krigen er over». Men handlingene til den russiske regjeringen og Vesten beviste at det motsatte var tilfelle. Hun bemerket videre til Janukovitsj at de «hadde forventet mer» av ham.

I en tid hadde tilknytningen til EU blitt brukt av Vesten som en gulrot. Løftene om enkel tilgang til arbeidsmarkedet i Vesten, investeringer osv. førte til at et lag av befolkningen kom ut på gata til fordel for avtalen i november 2013. Dette ble dyrket frem av EU-ledere.

Som det vil fremgå av påfølgende hendelser, hadde EU ingen intensjon om å gi Ukraina et fullt EU-medlemskap. De var fornøyde med å få Ukraina vekk fra Russland, selv på bekostning av borgerkrig, men de ønsket ikke å gi noen seriøs støtte. Allerede nå er EU-lederne imot å la Ukraina bli med, men EU-parlamentet stemmer. Hvis Ukraina skulle bli med i EU, vil de få tilgang til EU-budsjettet og det gir visumfri reise. Det er ikke EU-lederne det minste interessert i.

Etter hvert som protestene utviklet seg, var de imidlertid fornøyde med å forsvare Ukrainas rett. Den tyske utenriksministeren, Westerwelle, sa at demonstrasjonene til støtte for tiltredelsesavtalen viste at «hjertet til det ukrainske folket slår på en europeisk måte». Men dette betydde ikke at de skulle få bli med i EU.

Etter hvert som protesten utviklet seg, ble USA involvert. 3. desember uttalte pressesekretær Jay Carney i Det hvite hus:

«Vold og trusler burde ikke ha noen plass i dagens Ukraina. Vi fortsetter å støtte det ukrainske folkets ambisjoner om å oppnå et velstående europeisk demokrati. Europeisk integrasjon er den sikreste veien til økonomisk vekst og til å styrke Ukrainas demokrati.»

Men den mer aggressive fløyen av de amerikanske borgerlige ønsket å gå enda lenger. Senator John McCain kom med flere krigerske uttalelser og besøkte Maidan-protestene, og holdt en tale der 15. desember. Et kupp var under forberedelse.

Et lydopptak av en samtale mellom USAs utenriksminister og USAs ambassadør i Ukraina ble lagt ut på Youtube, mest sannsynlig av russisk etterretning. Det er klare bevis på at USA var involvert i planleggingen av å avsette Janukovitsj.

Målet med USAs engasjement var klar: installer en regjering som er vennlig mot Vesten som vil signere tilslutningsavtalen med EU og fortsette å gå inn for Ukrainas medlemsskap i NATO. Det er tvilsomt om intensjonen noen gang var å la dem bli med, men de hadde absolutt som mål å fortsette å bruke håpet om økonomisk velstand (i form av EU-medlemskap) og militær sikkerhet (i form av NATO-medlemskap) som en gulrot foran øynene på ukrainere.

Kuppet fant sted 22. februar 2014. Det nye regimet kastet ikke bort tiden på å forkynne sine anti-russiske intensjoner. Dagen etter, 23. februar, opphevet det ukrainske parlamentet lover om russiske minoritetsspråk. En måned etter kuppet signerte de tiltredelsesavtalen.

I prosessen med å mobilisere mot Janukovitsj, gjenopplivde imperialistene og de pro-vestlige ukrainske oligarkene gjenferdet til de nazistiske kollaboratørene fra andre verdenskrig, og nynazister ble brukt som sjokkbataljoner for Maidan-protestene. Som vi har sett, innlemmet det nye regimet arven fra de nazistiske samarbeidspartnerne i sine institusjoner, inkludert strofen «Ære til Ukraina! Ære til heltene!», som til og med ble det offisielle slagordet til den ukrainske hæren. Motbydelig nok har det også blitt tatt opp av vestlige liberale de siste ukene.

Reaksjonen til Putin og den russiske regjeringen var forutsigbart fiendtlig. Den nye regjeringen utgjorde en trussel mot den russiske marinebasen i Sevastopol, spesielt, og i løpet av en måned hadde Putin annektert Krim for å sikre russisk tilgang til Svartehavet og Middelhavet. Han støttet også – først motvillig, og til slutt kraftig – separatistopprørerne i Donbass, spesielt ved de to anledningene da det så ut som den ukrainske hæren var i ferd med å beseire dem.

Ironisk nok, er hva den ukrainske nasjonalistbevegelsen har oppnådd vært tapet av tre viktige regioner i Ukraina. Alt dette ble tydelig oppmuntret fra start til slutt av USA, og også, noe mer motvillig, av EU.

NATOs fortsatte innblanding

I 2017 og 2020 la NATO til ytterligere to land som tidligere var en del av den russiske innflytelsessfæren til alliansen: Montenegro og Makedonia. I og for seg var ikke disse tilleggene avgjørende, men de demonstrerte at NATO var forberedt på å fortsette sin ekspansjon, også muligens til Ukraina.

USA og EU fortsatte å sette Ukraina opp mot Russland. De ble oppfordret til å bryte Minsk II-avtalen, som de ukrainske nasjonalistene hadde motsatt seg fra starten. Nye droner ble levert til Ukraina av Tyrkia, og USA leverte Javelin anti-tank missiler. I utgangspunktet forberedte de seg på nok en offensiv i Donbass. Så sent som i januar i år erklærte sekretæren for Ukrainas nasjonale sikkerhets- og forsvarsråd, Oleksiy Danilov:

«Oppfyllelsen av Minsk-avtalen innebærer landets ødeleggelse. Da de ble signert under det russiske våpenløpet – og tyskerne og franskmennene så på – var det allerede klart for alle rasjonelle mennesker at det er umulig å implementere disse dokumentene.»

Den ukrainske regjeringen fortsatte sin fiendtlighet mot den russisktalende minoriteten: I 2019 introduserte Zelensky en språklov som påbyr bruken av ukrainsk språk i serviceindustrien og for undervisning i skoler. Det var nå straffbart for en servitør å hilse på noen på russisk, med mindre kunden spesifikt hadde bedt om dette. På samme måte fikk skoler som hadde drevet undervisning på russisk nå forbud mot å gjøre det. Det var nok en provokasjon mot den russiske minoriteten – og Russland.

Og trykket ble holdt oppe. Våren 2021 holdt NATO en massiv øvelse kalt «Defender Europe 2021», inkludert manøvrer i alle de baltiske statene og Polen. Ukraina var et av 26 deltakerland. Ifølge den amerikanske hæren demonstrerer øvelsen vår evne til å tjene som en strategisk sikkerhetspartner i det vestlige Balkan- og Svartehavsregionene, samtidig som vi opprettholder våre evner i Nord-Europa, Kaukasus, Ukraina og Afrika. I utgangspunktet alle områdene som Russland og Vesten bestrider. NATO vil selvfølgelig hevde at dette ikke var fiendtlig mot Russland. Men øvelsene deres var omtrent like «vennlige» som de russiske øvelsene i Hviterussland før invasjonen. Øvelsene inkluderte også amerikanske B1-bombefly som omkranset russisk luftrom, og presset Russland til å sende ut jagerfly som svar.

Sommeren 2021 sendte den britiske regjeringen også et krigsskip, HMS Defender, inn i russisk territorialfarvann, sør for Krim. De var der for å «gjøre et poeng», som var at Storbritannia ikke anerkjenner Krim som russisk, og refererte til det som «ukrainsk farvann». I oktober sendte USA nok en gang bombefly rundt russisk luftrom, denne gangen i Svartehavet. Så, i september, under dekke av ‘Partnership for Peace’, holdt NATO øvelser i Ukraina som involverte amerikanske tropper.

Videre påtok NATO-landene et forsøk på å trene de ukrainske væpnede styrkene. Ved å bruke Yaroviv militære treningsfelt, mellom Lviv og den polske grensen – også kjent under det orwellske navnet International Centre for Peacekeeping and Security – siden 2015, har NATO-trenere formet den ukrainske hæren etter NATO-standarder, inkludert de nynazistiske bataljonene som er en del av nasjonalgarden. Dette er militærbasen som ble ødelagt av russisk bombardement 12. mars.

Hele intensjonen med disse øvelsene, flyvningene, treningen osv. er klar. NATO var ikke engang så forsiktig med det: de ønsket å bevise sin vilje til å flytte tropper i Øst-Europa, forberede seg på krig med Russland og støtte Ukraina i konflikten med Russland. Naturligvis, som hendelsene har vist, har NATO ingen intensjon om å faktisk kjempe en krig, men de ønsket å sende et signal.

Zeeshan Aleem, en spaltist ved MSNBC uttrykte det ganske godt: «ved å opprettholde muligheten for Ukrainas NATO-medlemskap i årevis, men aldri oppfylle det, skapte NATO et scenario som oppmuntret Ukraina til å opptre tøft og tukte Russland – uten noen intensjon om å forsvare Ukraina direkte med ildkraft dersom Moskva bestemte at Ukraina hadde gått for langt.»

Professor Maerskheimer sa det tydeligere i 2015: «Vesten leder Ukraina ned Primrose-stien og sluttresultatet er at Ukraina kommer til å bli ødelagt.» Han la til:

«Det vi gjør er å oppmuntre ukrainerne til å spille tøffe mot Russland. Det vi gjør er å oppmuntre ukrainerne til å tro at de til slutt vil bli en del av Vesten fordi vi til slutt vil beseire Putin, og vi vil til slutt få viljen vår.»

Sluttresultatet av å spille hardt overfor Russland er at Ukraina nå blir ødelagt. Hvorvidt vestlige ledere som Biden og Johnson faktisk forestilte seg at Russland ville invadere Ukraina, kan vi ikke vite, men de var tydelig forberedt på å risikere det. De var på sin høye hest hele høsten og vinteren og forsvarte Ukrainas rett til å bli med i NATO, omtrent som de hadde forsvart Ukrainas rett til å bli med i EU. Eller kanskje, mer spesifikt: deres rett til å søke om å bli med, for så langt er det ingen plan om å faktisk gi dem medlemskap i noen av organisasjonene.

Hvem er ansvarlig?

Når vi nå nærmer oss to millioner flyktninger, og med de fleste av Ukrainas byer under beleiring og bombardement, spør mange seg selv hvem som er ansvarlig for dette? Vesten gir Putin skylden og spekulerer i at han kan ha blitt gal. Men hvis en ser forbi overskriftene, kommer konflikten av at antagonismen mellom Russland og landene i NATO har kommet til overflaten.

Vestlig imperialisme har hele tiden forsøkt å utvide grensene til NATO og EU. Når det har gjort det, har Russland iherdig forklart at dette var uakseptabelt. Den truet til og med med å bruke makt. Når truslene ikke lyktes, brukte russerne faktisk makt, som i Georgia, i konflikten i Donbass og i Syria. Det var helt klart at Russland var forberedt på å bruke militære tiltak for å håndheve sine interesser.

Vesten visste nok ikke hvor langt de kunne presse Putin. Men de var forberedt på å gamble med livene til det ukrainske folket for å se som Putin bløffet. De provoserte iherdig, og nå betaler folket i Ukraina prisen.

Denne vinteren kunne USA ha kommet med noen innrømmelser. Sannheten i saken er at USA og EU ikke var klare til å gi Ukraina formell status i NATO eller i EU. De hadde ingen slike intensjoner. Noe kunne vært avtalt. Putin ba om skriftlige forsikringer, da verbale ser ut til å ha liten verdi.

I stedet reiste Biden, Johnson og Macron seg på sine høye hester og snakket om «ukrainsk suverenitet», «deres rett til å bli med i NATO» osv. De oppfordret også den ukrainske regjeringen til å gå hardt ut: «fortsett, vi står bak deg» var budskapet. Dette, langt fra å berolige russerne, ville sannsynligvis ha gjort dem mer bekymret.

Bare Macron og Scholtz ser ut til å ha tenkt seg om, i frykt for kostnadene til millioner av flyktninger, regningen for gjenoppbyggingen av Ukraina, og selvfølgelig trusselen mot de europeiske olje- og gassforsyningene.

Vestens holdning var, og fortsetter å være, at de er beredt til å kjempe til siste dråpe blod for Ukrainas rett til å bli med i NATO – den siste dråpen ukrainsk blod.

Det er selvfølgelig ikke noe progressivt ved den russiske invasjonen. Snakket om å bekjempe nazister, selv om det utvilsomt er ganske populært i Russland, er bare et røykteppe. Effekten av denne invasjonen er, i det minste midlertidig, å styrke reaksjonære krefter på alle sider. Den truer også med å skape dyp splittelse mellom russiske og ukrainske arbeidere.

Ikke desto mindre, å se dette som kun en russisk invasjon av Ukraina er fullstendig feil, og dekker bare over rollen som NATO spilte og fortsetter å spille for å øke spenningen. Langt fra å være en defensiv allianse, er det en allianse som primært er rettet mot Russland i Øst-Europa, som fortsetter å presse sine grenser nærmere og nærmere.

NATO, så vel som EU, er et middel for å fremme vestlige interesser i Øst-Europa, mot Russland og Kina, hvis det kommer til det. Krigen i Ukraina handler nettopp om graden av innflytelse som NATO-landene, først og fremst USA, Storbritannia, Frankrike og Tyskland, skal ha over Ukraina. Siden alliansen ikke er villig til å forplikte sine egne tropper til kampen, spilles den derfor ut som en stedfortrederkrig mellom den russiske hæren og den ukrainske hæren, finansiert og forsynt av NATO-land.

Av dette kan vi også utlede at dette slett ikke er en krig om Ukrainas «rett til selvbestemmelse», eller dets «suverenitet», men om hvilken imperialistisk makt som skal dominere det. Skal Ukraina være under russisk dominans, vestlig dominans, eller kan de lage en slags avtale om gjensidig utnyttelse av landet? De klarte ikke å løse dette spørsmålet med diplomatiske midler, så nå prøver de å avgjøre det ved hjelp av våpen. Som Clausewitz sa, «krig er fortsettelsen av politikk på andre måter».

For litt over 100 år siden påpekte Lenin at kapitalismen uunngåelig førte til imperialisme, i boken Imperialisme – kapitalismens høyeste stadie. Borgerskapet og ulike nyanser av pasifister og reformister hevder at dette er galt, og at faktisk kapitalisme, og til og med imperialisme, fører til fred og stabilitet. Slik er deres latterlige forsvar av NATO. Hvis bare USA/NATO kunne dominere hele Øst-Europa, ville vi fått fred, sier de. Men sannheten er konkret og den er nettopp det motsatte av det de påstår.

Sammenbruddet til Sovjetunionen førte ikke til et «fredsutbytte» slik Thatcher og Bush hevdet på den tiden. Militærutgiftene er på et rekordhøyt nivå, og konflikter mellom imperialistiske makter tiltar over hele verden. NATO-utvidelse er en av måtene denne konflikten følges på.

Denne krigen er et produkt av motstridende kapitalistiske interesser. Det handler om hvor langt NATO kan gå i sine imperialistiske ambisjoner, og hvor langt den mindre imperialistiske makten, Russland, kan motstå og vinne tilbake noen av sine tapte innflytelsessfærer.

Marxistenes oppgave er å forklare alt dette tålmodig for arbeiderne i alle land. Vi må forklare at så lenge kapitalismen overlever, vil konflikter om markeder og innflytelsessfærer fortsette. Kapitalismens barbari vil fortsette når krigen i Ukraina tar slutt, og det vil føre til nye kriger. Først når arbeiderne i alle land endelig får slutt på kapitalismen vil vi se slutten på dette.